Imponerende

Plaget av 30 års-krisa? Fortvil ikke, redningen er ganske nær.

"Khat-misbrukerne i det somaliske miljøet i Oslo blir stadig yngre," melder NRK Østlandssendingen i dag.

Det må jeg virkelig si. Sannelig et rusmiddel med imponerende effekter. Det er vel best å være forsiktig med doseringen da, så man ikke havner rett på fødestua.

San Fransisco

I San Fransisco har de visst ordna seg ganske så bra, ifølge en TV-dokumentar jeg så her om dagen:

1. Det er jordskjelv der med jevne mellomrom.
2. Det er dødsdyrt å bo der, så bare rikfolk bor i selve byen.
3. Brannfolk og andre redningsmannskap holder til på andre siden av fjorden.
4. Noe av det første som kan ryke under et jordskjelv er bruene.

Anonyme snut

Jasså gitt, så nå vil den såkalte fagforeningslederen Arne Johannessen at politifolk skal få være anonyme når de skyter oss.

Nå bør det selvfølgelig ikke være en strategi å angripe enkeltpersoner i politiet på privaten. Men hvis de vil redusere risikoen for at det skjer, så bør de etter min mening starte med å dømme politifolk på vanlig måte. I dag er det et faktum at Arne Johannessens medlemmer kan skyte folk og gjøre akkurat hva de vil helt uten konsekvenser.

Vi glemmer aldri at snuten som skøyt unge Hannes Westberg under demoenstrasjonene i Göteborg gikk fri, mens Hannes ble dømt og satt i fengsel. Og dersom våre venner i Göteborg hadde funnet ut at denne snuten faktisk bør få den straffen han skal ha, så kan ikke jeg akkurat påta meg å hevde at jeg ville ha drukna i tårer, for å si det sånn.

Olja og dollaren

Ringe, ringe.
- Ja hallo, det er hos Statoil værsågod?
- Ja goddag, du jeg skulle gjerne hatt meg en tretten-fjorten millioner oljefat, hvor mye koster det?
- Tretten-fjorten, hmm, skal vi se, det blir 740 millioner euro for 13 millioner fat, og 800 millioner euro for 14.
- Euro? Men jeg har bare dollar jeg, går det greit?
- Nix. Dessverre, den går ikke du. Dollar er vi ikke noe interessert i her i bedriften vår. Du får gå og se om du kan få vekslet dem til euro, så kan du komme tilbake.

---ooo---

Ringe, ringe,
- Ja goddag, det er hos valutamarkedet værsågod?
- Ja hei du, jeg har en milliard dollar her som jeg gjerne skulle ha veksla til euro. Hvordan er det med dere?
- Å nei hjelpes meg, ikke du også. Nå har de ringt uten stopp her i hele dag etter at Norge og Russland og Opec-landa bestemte å notere oljeprisen i euro. Nei og atter nei sier jeg, tror du er aldeles fra vettet, hva i all verden skal jeg med alle disse dollarene, de kan jo ikke brukes til noenting.
- Men jeg må ha veksla dem til euro, vær så snill.
- Okei, du kan få 200 millioner euro for dem da.
- Å, men jeg må ha 800 millioner. Jeg vil, jeg vil, jeg vil. Jeg er nødt til å kjøpe olje skjønner du.
- Ja det sier de alle sammen. Men vi leker ikke butikk her i valutamarkedet vet du. Kjære vene voksne menneske, du kan jo ikke bare komme her med en valuta i fritt fall og tro at du skal ta deg til rette på den måten. Nei, skal du ha 800 millioner euro, så får du gi meg fire milliarder dollar, minst.
- Javel, okei da.
- Eller forresten der ombestemte jeg meg gitt. Nå er det fem milliarder. Og dermed basta.


---ooo---

Ringe, ringe
- Hallå det er Ben.
- Ja? Har jeg kommet til USAs sentralbanksjef Ben Bernanke ja?
- Jepps.
- Ja hei det er valutamarkedet her du.
- Å heisann, takk for sist, hvordan går det?
- Joda, jeg kan ikke annet enn klage. Men du, jeg har fått inn en haug av dollar i dag og jeg. Det blir bare verre og verre dette her, det er ingen som vil ha dem lenger, nå som det ikke går an å kjøpe olje for dem.
- Ja ja, kom med disse dollarene dine da, så skal du få statsobligasjoner i dag også. Det er da vel bare deilig med litt valutarerserver.
- Nå ja, men du skjønner; jeg er ikke så interessert lenger. Det er ingen som vil ha obligasjoner heller i dollar nemlig. Når dollaren faller så mye så frykter folk at den kinesiske sentralbanken kommer til å selge dollarobligasjonene snart, og når de pøser ut flere hundre milliarder på tilbudssiden, da går den kursen til bunns som en stein. Da er det bye-bye til dollaren som reservevaluta.
- Jasså, tar du den.
- Jepps. Så hvis jeg skal ta sjansen på å kjøpe obligasjoner i dollar, så skal jeg ha rente på 40 prosent minst.
- I året?
- I måneden. Ellers så er det bare å glemme.
- Sukk. Jaja okei; rett til himmels med renta da. Fornøyd nå?

---ooo---

- Mamma, hvorfor har de mennene dress og slips når de løper?
- De pleier ikke å løpe så mye de mennene der, de sitter vanligvis oppi Wall Street og leker førstemann opp med hånda hele dagen.
- Hvorfor er de ute og løper i dag da?
- I dag er de på vei til banken for å sette inn alle pengene sine der.
- Hvorfor det da?
- Det er en fyr som heter Ben som har bestemt at de får mye mer i renter enn de får på børsen skjønner du.
- Oi, men mamma, hva var det som brast så høyt?
- Ingenting å bry seg om, det var bare aksjekursene som datt gjennom gulvet.
- Å ja. Men hvem er det som står der borte og banker på døra hos IMF da?
- Å det? Det er tredje verden-landene det, som kommer for å betale utenlandsgjelda si med verdiløse dollar før renta stiger enda mer.
- Å ja. Da så.

Fanken

Nei fanken ta den tanken.
Der var det tomt i banken.
Nå eier jeg slett ikke nåla i.... eh, planken.
Ja ja.
Men jøssenam for et glimrende dikt.
Dæven, har du sett slikt.
Det hadde sikkert Ibsen likt.

Lundteigen prøver SVs klær

Denne sommervikaren i Senterpartiet, generalsekretær Ivar Egeberg, er tydeligvis ikke født bak en vogn. Senterpartiet har sittet i regjeringer før – borgerlige regjeringer, vel å merke, men who cares, det er bare å snu seg på hælen. Og skal de først være rødgrønne, så skal det gjøres med litt stil.

Nå har de innsett at skatteløftet må brytes, og de vet at det kommer til å skje på Stoltenbergs og Skjøtt Pedersens premisser. At resultatet blir skatte- og avgiftsøkninger som rammer skeivt og usosialt er hinsides all tvil for enhver som har sett Arbeiderpartiregjeringer i aksjon før.

Derfor har Senterpartiet skjønt at det lønner seg å ha ryggen fri, og generalsekretær Egeberg og finanstalsmann Lundteigen bruker agurkmediene til å gjøre utspill på egenhånd. Når rødgrønn-regjeringa blir konfrontert med forskjells-Norge under neste valgkamp, skal Enoksen og Haga vise til akkurat denne typen forslag, og fortelle oss at Senterpartiets egentlige politikk er noe helt annet enn den regjeringa har ført.

Selvfølgelig er det ingen som tror at Stoltenberg-regjeringa skal fjerne rentefradraget for rikfolk. Min gamle erkefiende fra SU-tida, Roger Skjerva, nå statssekretær i finansdepartementet, kommenterte riktignok ved frokosttider i går at det kunne være et forslag som "vil bli vurdert". Men bestefar Lundteigen fikk naturligvis ikke noe sjokk da Skjøtt Pedersen og Halvorsen var ute med hver sin blanke avvisning lenge før lunsj.

Og altså: Hva bør man tro at sommerstaben i Senterpartiet sier på morgenmøtet i dag, når de skal oppsummere gårsdagens mediashow?

Først og fremst er de glade for å ha fått til det de ville; Jan Tore Sanner sørget for radiodebatt og store oppslag. Men samtidig tror jeg de kan høste et par lærdommer til neste gang.

Framfor alt burde de ha sagt fra langt tydeligere at denne grensa på "to eller tre millioner," som de sa, skulle gjelde per låntaker. Store deler av debatten de fikk i stand var basert på fundamentale faktafeil, fordi folk trodde det dreide seg om nyetablerte barnefamilier med boliglån på to eller tre millioner til sammen, noe som er ganske vanlig, i hvert fall i byene.

Dernest tror jeg de ville ha tjent på å sette grensa ved tre millioner, minst, og ikke "tre eller to". En familie med to voksne ville i så fall kunne låne inntil seks millioner kroner og fortsatt få fullt rentefradrag. Dersom de stilte med 20 prosent egenkapital kunne de altså kjøpe bolig til sju og en halv million før de ville rammes.

Med disse to presiseringene ville langt flere radiolyttere ha innsett at det Lundteigen faktisk foreslo var meget rimelig, nemlig at fattigfolk skal slippe å subsidiere luksuslån for mangemillionærene over skatteseddelen. God gammeldags SV-politikk egentlig.

I tillegg oppsto endel nokså viktige detaljspørsmål som Senterpartiet med fordel kunne ha diskutert på forhånd, blant annet om forslaget skulle ha tilbakevirkende kraft, hvordan det skulle innføres i flere skritt, osv.

Men i det store og hele var Egebergs og Lundteigens opptreden ganske så glimrende. Å fjerne rentefradraget for disse låntakerne ville ha truffet midt i blinken fordelingspolitisk, det ville ha bidratt til å bremse boligprisene, kanskje endog til å dempe renteøkninger for vanlige folk. Og det beste av alt: Med Arbeiderpartiet bak rattet var det ingen fare for at det skulle gjennomføres.

Senterpartiet beviste etter min mening at de behersker triksene, de har medierådgivere som ser framover, og frontfigurene har lært seg rødgrønn-leksa på kort tid. Det er faktisk ikke mer enn seks år siden de satt i Bondeviks første regjering, men i dag er gamle Gudmund Restad godt parkert på stallen, og partiet framstår i helt ny drakt; vel så rødgrønt som SV i mange spørsmål.

SV-ledelsen derimot, på sin side; huffameg. De sitter der de stakkars, i sin uglefulle mose, med hele skjegget fullt av postkasser, etter at Stoltenberg begikk genistreken å gjøre partilederen til finansminister. Der i gården ville det i dag være regnet for det rene skjære glade vannvidd hvis finanstalsmannen Heikki i det hele tatt hadde kommet på tanken å gjøre oneman-show av denne typen for agurkpressa.

Desto mer irriterende må det være for SV-medlemmer å se på at Lundteigen stjeler deres beste klær, midt på lyse sommerdagen – ikke mens de er ute og bader, slik Willoch var for 20 år siden – nei, mens Kristin Halvorsen ligger bastet og bundet i finansdepartementet, mindre enn tre måneder før hun skal bestige Stortingets talerstol og presentere Arbeiderpartiets høyrepolitikk i sin finanstale.

Og hvem er det altså som sørger for å kunne komme løpende etterpå og si at vår egentlige politikk er å skatte rikfolk for å betale offentlige investeringer? Jo det er slett ikke SV, slik det burde vært, men Senterpartiet.

Mot rekordpris på strøm

Ja så var bloggen oppdatert og friska på littegrann da. Dæven så gøy det er å knote rundt og finne ut av disse html-kodene! Og det beste av alt er at jeg gikk og kjøpte meg en deilig 25 meter internettkabel for noen uker siden, så jeg kan sitte ute på terrassen med byens herrligste utsikt og masse deilige bloggere rett i datamaskinen.

Så her sitter jeg da, og teller penga mine. Ikke råd til å kjøpe meg et energiselskap denne uka heller nei. Også nå som Hafslund-aksjen er nede i under hundrelappen, fanken også!

Ho ho ho, neida bare slapp av, jeg driver ikke med aksjehandel. Jeg bare betaler inn jeg, tusenlapper i året til strømregninger.

"Bare glem strømkrisevinteren i 2003", står det i avisa nå. "Markedet forventer at vinteren som ligger foran oss, vil by på enda dyrere strøm."

På Nord Pool-børsen omsettes nå forward-kontrakter for stømleveranser første kvartal neste år for nesten 47 øre kilowattimen. Skandalevinteren for tre år siden lå den på 40. Hvis markedet har rett blir det altså all time high på oss om noen måneder. Inkludert moms, elavgift, nettleie og påslag til leverandøren betyr dette en strømpris på mer enn ei krone pr kwt.

Bortsett fra for industrien da selvfølgelig, som bruker spotpriskontrakter og faktisk har fått prisfall mens regninga øker for alle oss andre.

For et par år siden bodde jeg sammen med ei høyrejente i Trondheim. Og da strømsjokket kom en gang i april, ga jeg henne hele regninga. Dette her kan du sannelig få betale sjøl, sa jeg, du som går i valglokalet og stemmer på dem som privatiserer strømmen.

(Selvfølgelig måtte jeg betale det jeg skulle til slutt. Og ikke hadde jeg Hafslund-aksjer heller, så jeg kunne få igjen noe i andre enden.)

En av de interessante bloggerne jeg har fått øye på her inne - som heter Helge Samuelsen og skriver Kompromissløse Meninger - hevdet i går at strømselskapene også denne sommeren tømmer magasinene og pøser ut strøm, mens de skylder på været når prisen stiger. (Se denne: Ping!)

Selvfølgelig gjør de det, det er jo hele poenget med denne kraftbørsen Nord Pool, det. Men å finne tallene, nei se det er ikke så lett. Du kan tydeligvis søke på nesten hva som helst hos alle avisene, inkludert både Klassekampen og Kvasirs nyhetssøk, uten å finne en eneste artikkel som bekrefter påstanden. Samuelsen viser til tall fra NVE, men uten lenke, og det eneste jeg klarte å finne hos dem var oversikt over fyllingsgraden til enhver tid, men ikke uttappingen.

Så da var det bare én ting å gjøre da, nemlig å gå til Statistisk Sentralbyrå og titte på eksportstatistikken. Og så sannelig min santen; omtrent midt på lista står kategorien "elektrisk strøm": I juni eksporterte Norge strøm for 320 millioner kroner, en økning fra 235 millioner i juni i fjor. Hittil i år har de eksportert for omtrent 1,6 milliarder.

Så det er bare å tilslutte seg Helge Samuelsens konklusjon:

Alt regn i verden vil ikke redde oss. Strømleverandørene vil selge maksimalt uansett, og jamre over lav vannstand i magasinene hver høst.

I 2003 foreslo næringsminister Sponheim at fattigfolk skulle gå og levere strømregningene sine på sosialkontoret. Sponheim hadde aldri vært på et sosialkontor.

Denne vinteren synes jeg vi skal gå og levere regninga til Sponheim. Eller til Høyre og FrP, som sikret flertall for energiloven som ble vedtatt under Syseregjeringa i 1990. Med denne loven plasserte Norge seg helt i verdenstoppen for liberalisering av kraftmarkedet. Høyrefolk burde skamme seg.

Her er forresten en glimrende artikkel for den som er interessert i historien om hvordan markedet fikk kontroll med strømmen vår.

Libanon, del 2

Javel, så registrerer jeg at min analyse av krigen i Libanon (se denne) står i strid med de vurderingene som gjøres av de aller fleste Midtøsten-eksperter.


Dagsavisen har i dag snakket med Bjørn Olav Utvik og Hilde Henriksen Waage. Waage mener at angrepet har vært planlagt lenge, og Utvik tror det vil bli langvarig og eventuelt utvikle seg til en storkrig i hele regionen.

(Nå skal det sies at det finnes ganske mange nokså ymselige Midtøsten-eksperter; Aftenposten stiller for eksempel med en som tror at hele konflikten handler om de to soldatene, men som likevel hevder at Israel aleine kan gå til angrep på både Syria og Iran, mens USA sitter på sidelinja.)

Men til Klassekampen antyder også Waage at konflikten kan utvikle seg:

– Det man nå kan frykte er at Israel har ønske om å gå videre med krigshandlingene og utvide dette til Syria, og i verste tenkelige fall, ta oppgjør med Iran og bombe atomanleggene, sier Waage.

Javel. Av alle norske Midtøsten-eksperter er det de færreste som rekker Waage til knærne, og jeg pleier å lytte intenst til det hun sier. Men denne gangen ser det altså ikke ut som jeg er enig.

For det første er det som sagt et faktum at Israel har gått til angrep på en av USAs nye venner. Og for det annet tror jeg bare rett og slett ikke at "verdenssamfunnet" er klare til oppgjøret med Syria og Iran, før de har oppnådd en helt annen stabilitet i Irak. Og særlig siden de for øyeblikket er i gang med en massiv offensiv i Afghanistan.

At Jerusalem var godt fornøyd med resolusjonen fra G8-møtet, som la hovedansvaret på Hizbollah, er ikke overraskende. Det motsatte ville ha vært en sensasjon.

Nå sier seg det seg naturligvis sjøl at Olmert ikke kan avslutte dette uten å ha oppnådd noenting; det han holder på med er etter min mening tross alt først og fremst en oppvisning for den israelske opinionen. Men de fleste vet at løfter fra den maktesløse libanesiske regjeringa er null verdt; de har ingen kontroll over hva Hizbollah foretar seg. Og at Israel skulle være interessert i å okkupere Sør-Libanon på nytt tror jeg vi kan se bort fra.

Waage sier til Dagsavisen at hun ikke har tro på at diplomater som Terje Rød Larsen kan løse konflikten. Neivel. Men jeg er ikke så sikker likevel; jeg tror nemlig fortsatt at amerikanerne legger press på Israel under bordet, og da kan det være en mulighet. Men jeg ser jo at de har en vanskelig jobb.

Det denne tremannsdelegasjonen fra FN (Rød Larsen og to andre diplomater) må gjøre, er å skaffe Ehud Olmert noe som kan framstilles som en propagandaseier, dvs løslatelse av gislene eller løfte fra Hizbollah om full stans av rakettangrepene, helst begge deler. Men for å greie det, er de etter min mening nødt til å henvende seg hos Damaskus, og der har de ikke stort å gi til gjengjeld, annet enn trusler om at krigen utvides.

Men jeg tror Syria og Hizbollah satser på at akkurat det er lite sannsynlig foreløpig, noe som gir dem en ganske ypperlig forhandlingsposisjon. Dessuten er de bare glade for hver dag som går så lenge de kan svekke det USA-vennlige regimet i Libanon. For å akseptere en våpenhvile tror jeg derfor Hizbollah vil kreve mange hundre israelske fanger for de to soldatene, og jeg tror ikke det er særlig rom for å prutte med dem.

Antakelsen at Olmert kommer til å gå med på noe til slutt, er basert på forutsetningen at det eksisterer hardt amerikansk press i kulissene, sannsynligvis kombinert med løfter om at storkrigen mot Iran og Syria kommer ganske snart, og at Israel skal få spille en hovedrolle.

Jeg tror rett og slett Olmert startet showet for tidlig. Men vi får se. En som iallfall innser at Syria er nøkkelen er Robert Fisk hos Counterpunch. (Anbefales!)

Libanon: Én null til Syria

Hvorfor griper ikke amerikanerne inn, spurte Jerusalem Post i en stor kommentarartikkel i går, etter at Hizbollah har gitt israelerne en tofrontskrig. "For the first time in many years, Washington is not playing a major role in trying to solve a dire regional crisis," sutrer den israelske storavisa.

Spørsmålet er viktig, men svarene de gir mangler all troverdighet: At USA har "for mye å gjøre" med atomkrisa i Iran og G8-møtet, og at de ikke har diplomatisk kontakt med Hamas eller Hizbollah, har ingenting med saken å gjøre.

Hva er den virkelige grunnen til at Washington ikke kommer israelerne til unnsetning? Jeg mener at svaret ligger åpent i dagen: Ehud Olmert har blitt lurt til å angripe feil land.

Følgende fakta er ubestridelige:

1. Hizbollah fungerer som Syrias redskap i Libanon.

2. USA og Frankrike greide å presse Syrias president Bashar til å trekke seg ut av Libanon etter Hariri-drapet i fjor.

3. President Bashar ble mildt sagt meget snurt.

4. Den nåværende Siniora-regjeringa i Libanon er vestens meget gode venn, made in the USA, selv om også Hizbollahs parlamentariske fløy er representert.

5. Så seint som i april var statsminister Siniora på storstilt besøk i Washington og sa tusen takk for hjelpa.

6. Hizbollahs krigserklæring mot Israel var Syrias måte å si takk for seg på i Libanon: President Bashar ville kaste Siniora til løvene.

7. I Washingtons øyne har Olmert gått rett i fella: Israel holder den libanesiske regjeringa ansvarlig for Hizbollahs aksjoner, mens alle vet at det tvert imot er erkefienden Syria som trekker trådene.

Condolezza Rice vet smertelig godt at Bashar al-Assad sitter i Damaskus og flirer mens israelerne sprenger libanesiske byer, veier og flyplasser. Det libanesiske regimet blir
underminert for hver bombe som faller. Derfor er Washington passive.

Og naturligvis er de slett ikke bare passive; jeg er overbevist om at amerikanerne arbeider intenst på kammerset for å overtale Olmert og Peretz til å godta fangeutveksling og få slutt på dette så fort som mulig. Til gjengjeld lover de dem helt sikkert grønt lys for blodbadet i Gaza.

Vesten er ikke klare til å gå løs på Syria og Iran ennå.

Ko ko

Jeg er ganske fersk som blogger, så jeg vet ikke helt om det er regna som god folkeskikk her, men når man først har sagt A, så er det jo fryktelig fristende å si ko ko.

Prodi spiller høyt

Hoisann! Der har italienerne fått seg en hodepine ja. Nå har den ferske Prodi-regjeringa foreslått å sende flere soldater til Afghanistan. De som vant valget med full støtte fra hele fredsbevegelsen fordi de lovte å trekke seg ut av Irak!

Og dette skal de stemme om i parlamentet på torsdag. Der har sentrum-venstre-alliansen knappest mulig flertall, så da spørs det på hva venstrepartiet Rifundazione Comunista gjør. Hvis jeg har skjønt det riktig så er det endel av representantene derfra som nekter å bøye seg, og i så fall må Prodi basere seg på støtte fra høyrepartier for å få være med i spissen for okkupasjonen, nå som Natostyrken skal overta hele ansvaret i Afghanistan.

Og etter at det er vedtatt i parlamentet skal det gjennom Senatet, og der er det visst like knapt flertall skjønner jeg.

Ja ja: Akkurat det samme der som her, med andre ord. Italienernes svar på Støre er utenriksminister Massimo D'Alema, som allerede har forsikret sin Dear Condi at tilbaketrekningen fra Irak skal skje så sakte som mulig, at Italia fortsatt skal støtte økonomisk og trene opp den irakiske politistyrken, og pluss at de skal kompensere med å øke innsatsen i Afghanistan.

Så da må regjeringspartneren Rifundazione ydmykes og tråkkes på, akkurat slik Stoltenberg gjør det med SV i Norge.

Så får vi se da, på torsdag, om herr D'Alema har greid å piske dem til å stemme ja hele gjengen. Jeg håper da ikke det.

Ynkelig fra venstreøkonomene

Klassekampen har bestemt seg for å bidra til økonom-dyrkingen på venstresida med en ny sommerserie. Etter at Øystein Dørum i DnB NOR for ei uke siden presenterte den ikke akkurat så dristige spådommen at regjeringa kommer til å bryte skatteløftet, har avisa gitt oss meget store dobbeltsideoppslag nesten hver eneste dag, der venstresidas økonomer har fått uttale seg sammen med Norsk Tjenestemannslag, generalsekretæren i Senterpartiet, en tre-fire økonomiprofessorer, og selvfølgelig Dørum selv.

Eventuelle lesere får ha meg tilgitt hvis jeg framstår som en fagidiot på vegne av faget mitt (økonomisk historie), men jeg kan bare tone flagg like godt først som sist: Jeg har hatt hele vrangstrupen full av økonomer helt siden jeg begynte å se dem på nært hold for mange år siden, og jeg mener at denne heksedoktor-statusen de har blitt tildelt på venstresida er ekstremt skadelig.

Det Klassekampens lesere har fått stifte bekjentskap med siste uka er ikke annet enn den svært enkle dikotomien offentlig vs. privat sektor, og det aldeles velkjente faktum at det offentlige må hente arbeidskraft fra ett eller annet sted hvis tjenestetilbudet skal vokse. Med stramt arbeidsmarked må regjeringa altså velge om den vil bryte Soria Moria-løftene til 20 milliarder, eller om den vil stikke fra løftet om å ikke øke skattenivået fra 2004-nivå. Alternativet er at Gjedrem trekker inn kjøpekraft gjennom renteøkninger, som rammer usosialt, styrker krona og ødelegger for eksporten.

Dette ble illustrert med et par velplasserte faktabokser sist onsdag, som brukte OECD-tall for å bevise at det norske skattenivået slett ikke ligger på topp i Vesteuropa.

Og hva er konklusjonen? Jo, ganske enkelt: "Regjeringen vil bli tvunget til å trekke inn mer skatt fra privat sektor dersom den vil oppfylle de andre løftene", fortalte SV-økonomen Rune Skarstein.

Skarstein tilhører den gamle venstresida i SV, "museumsvokterne" eller Vardøger-miljøet, og blir hyllet som rød og radikal på mesteparten av venstresida. Fyren står naturligvis godt til venstre for Halvorsen- og Djupedal-fløyen, men ikke desto mindre er han meget hardt rammet av den plagsomme økonom-sykdommen; forestillingen om at hovedmotsetningen her i verden går mellom offentlig og privat sektor.

Den som tåler en firesiders pdf kan laste Skarsteins programerklæring her. (Kortversjon: Fordi offentlige goder ikke selges på et marked mener Skarstein at de har en "ikke-kapitalistisk karakter", og konkluderer uten videre at "kapitalismens lovmessigheter ikke gjelder for denne sektoren". Ressonnementet er hundre prosent reformistisk, og fører rett til standpunktet at for eksempel Cuba må være sosialistisk straks det holdes et valg.)

RV-økonomene er et ørlite hakk bedre. Roar Eilertsen aksepterer i gårsdagens artikkel en generell skatteskjerpelse på én prosent på alminnelig inntekt, som vil gi 10 milliarder ekstra i statskassa, men i tillegg mener han at "ytterligere tre til fire milliarder kan hentes gjennom en beskjeden økning av kapitalskatten". Eilertsen har tidligere argumentert for å øke kapitalskatten fra 28 til 31 prosent. Torstein Dahle nøyer seg i samme artikkel med å fjerne skjermingsfradraget på utbytteskatten.

For en marxist er det altså ikke mulig å unngå følgende spørsmål: Ærlig talt, hva i hele den innerste herredussan er nå dette for noe slags elendige ynkelige små pip?

For meg beviser denne artikkelserien i Klassekampen én ting: Hvis det nye venstrepartiet som vokser ut av RV skal lykkes i å utgjøre et virkelig alternativ, så må disse smålåtne økonomene holdes unna når den økonomiske politikken skal fastsettes.

Jeg kan ikke sitte her på terrassen min og presentere et fiks ferdig regnestykke her og nå, men jeg må si jeg gleder meg til å være med på diskusjonene.

Først og fremst må et nytt venstreparti etter min mening gå inn for massive skattelettelser til vanlige inntekter, vekk med de aller fleste avgifter som rammer helt skeivt og bare irriterer folk, inkludert både moms og bompenger og egenandeler og TV-lisenser og alt som er, og dernest må vi argumentere for knallhard skattlegging av kapitalinntekter, store overskudd, utbytte, formuer osv.

Selvfølgelig må vi gå inn for skattesystemer med flere trinn, av typen eiendom er skattefritt inntil fx to millioner, deretter skattes det hardt, og eiendommer over kanskje en åtte-ti millioner skattes knallhardt, så det gir milliarder i kassa. Da kan Olav Thon få betale for skatteletta til pensjonister med enebolig, og da kan Torstein Dahle vinne alle TV-debattene.

Dette er selvfølgelig fortsatt reformisme, men det er en reformisme som tar utgangspunkt i at motsetningen går mellom klasser, ikke mellom sektorer.

At nettoresultatet alt i alt blir at offentlig sektor vokser på bekostning av privat sier seg sjøl - med mindre vi skaffer oss sterkt økende innvandring, og gode glimrende arbeidsforhold som fører til at fx store mengder østeuropeere ønsker å komme hit. (Det er faktisk i ferd med å bli hard konkurranse om den østeuropeiske arbeidskrafta, og land som Polen henger seg på for å beholde folk hjemme.)

Men hvis det vi velger å servere folk skal være "radikale" økonomer som bruker OECD-tall til å argumentere for skatteskjerpelse på alminnelige inntekter, så er min spådom at veien går rett til en fortsatt eksistens som promilleparti.

Datatilsynet :)

Guri Maja, jeg må faktisk innrømme at jeg har ganske mye sansen for Datatilsynet noen ganger jeg. Jeg kan vel ikke akkurat påta meg å hevde at jeg har full oversikt over hva de holder på med (sic!), men iallfall når det gjelder spørsmålene om overvåkning, så har det vist seg gang på gang gjennom mange år at den tidligere dommerfullmektig og Høyrepolitikeren Georg Apenes stiller seg på riktig side.

Han tilhører tydeligvis denne Sejersted/Willoch/Langslet-tendensen, dvs en utdøende art av Høyrefolk som rent faktisk har litt holdninger, eller en slags merkelig form for anstendighet.

I dag var det riktignok en annen fra Datatilsynet som uttalte seg på Dagsnytt 18, men han var også helt klar, og ganske så glimrende.

Politiet fornekter seg jo aldri; nå vil de ha overvåkning av datamaskinene på biblioteket nå - i kjent stil. Og debattanten deres argumenterte gud hjelpe meg med barneporno (halloo, hvor mange er det som sitter og ser barneporno på biblioteket liksom?)

Men Datatilsynet hadde pinadø gjort jobben sin. Jaggu hadde de funnet paragrafen som de kunne klaske rett i bordet for politimannen, tenkt ut noen gode argumenter og sammenligninger, og sannelig vant de hele diskusjonen, med 20 i stil. Det var simpelthen så ypperlig at det var en nytelse for ørene mine å høre på.

Og det rare er at det føyer seg inn i rekka. Midt i all den buldrende propagandaen om rikets sikkerhet og terrortrusselen og hurramegrundt, finnes det faktisk et deilig lite tilsyn som helt konsekvent advarer mot overvåkningssamfunnet, og dette tilsynet ledes rett og slett av en Høyremann.

Reitan og bensinstasjoner

Gjettekonkurranse: Hva er Reitans plan med Hydro-Texaco-kjeden, som de kjøpte i dag? Kanskje de endelig har tenkt å bytte ut tenåringene som selger pølser med folk som har åpnet et bilpanser? Hahahaha! Da må du gjette på nytt.

Ingen i Norge har utnyttet Brustadloven bedre enn den søkkrike Odd Reitan og hans to sønner.

Kort tid etter begrensningen på søndagsåpne butikker kjøpte de seg inn i Narvesenkonsernet, pressa ut de andre aksjonærene, tok konsernet av børsen og innlemmet det i Reitangruppen. Narvesens serveringsvirksomhet solgte de til Umoe, og to år senere kvittet de seg med parfymekjedene. Det de satt igjen med med var massiv kioskvirksomhet over hele landet, inkludert 7 Eleven-kjeden som har gått rett til himmels med doble priser og tusenvis av underbetalte ungdommer bak disken.

I mellomtida hadde de to Reitan-sønnene blitt passelig halvvoksne, så Pappa Odd kunne gi bort Rema 1000-kjeden til den ene lille spyklysa si og "Reitan Servicehandel" til den andre. I dag er hele Reitangruppen tatt av børsen og hundre prosent familieeid.

Unge Magnus Reitan, adm dir for "servicehandel", har konkurrert mot bensinstasjonene i lang tid, og har lenge drømt om å kjøpe seg en kjede. Da han lanserte en ny døgnåpenkjede i fjor, den såkalte
Easy 24, prøvde han til og med å få den første butikken kvalifisert som bensinstasjon, fordi den lå ved siden av en ubemannet Jet-pumpe.

Å finne en person langs norske veier som kan bruke en peilepinne blir stadig vanskeligere. Og med den lille Reitanblæra på eiersiden blir det ikke lettere. Over 100 stasjoner skal gjøres om til gigantiske 7 Eleven-kiosker straks, med all verdens dyre småkaker og delikatesser, rikelig med dagligvarer til Brustadmarkedet – og selvfølgelig med studenter på deltid i kassa. (Ikke vanskelig å gjette hvem som applauderte høyest for den franske CPE-loven her i landet.)

Og hva kan går det an å gjøre med det? Ingenting.

I likhet med enhver kapital er Reitan-imperiet et diktatur, unndratt enhver form for politisk eller demokratisk kontroll. Hvordan bensinstasjonene blir seende ut er fullstendig avhengig av hva eierfamilien og deres rådgivere ønsker.

Så lenge de enkle reklametriksene som narrer oss til å kjøpe drittpølser og pizzabiter gir penger i Reitankassa, så er det pizzabiter vi får. Har du motorstopp så er det bare å kjøre videre.

At markedskreftene er effektive? Å ja visst. For å fylle opp bankkontoen til unge Magnus er det antakeligvis ingenting som er så effektivt som å bruke Hydro-Texaco til å prakke på oss kaffekoppen-avtaler, med denne gummimuffinsbolla til, eller hva det nå heter. (Hvis noe annet hadde vært smartere så ville han ha gjort det i stedet, ganske enkelt.)

Så da får det heller bare være at skoleungdommen bak disken himler med øya hvis man har et spørsmål om bilen sin.

Tenk om vi hadde hatt demokratisk kontroll med dette.

Nudler

En dag det regner har jeg bestemt meg for å finne ut som det eksisterer noen grense for hvor mange poser nudler det går an å spise før man blir mett.

Tuppen og Lillemor

De oppfører seg rett og slett som unger, det er det de gjør.

Først valgte de feil president i Ukraina. Jasså skal det være på den måten, sa russerne, og dobla prisen på gass her i vinter.

Derfor har EU invitert Ukraina til å bli med i noe som skal hete europeiske indre energimarked, sammen med masse østeuropeiske land. Og da skal de importere fra Algerie for å gjøre seg uavhengig av gazprom.

Men nå begynner det å haste, for EU vil gjerne signere avtalen med Algerie før G8-møtet i Moskva til uka. Da skal de nemlig si bædda til Putin, og nei og nei se på oss, vi trenger ikke gassen din, blædiblæ!

Så da kommer Norge løpende nå da, og sier heisann, vi vil også være med på å mobbe russern, for vi har også gass.

Veit du hva de trenger på G8-møtet? Det de trenger er ei god gammeldags barnehagetante, som er utdannet til å løse konflikter av den typen der.

Vakkert

Gurimalla, det finnes så mange vakre unge menn. Men de vakreste av dem alle er de såkalte AWOL (absent without leave) – desertører, amerikanske soldater i Afghanistan og Irak som forstår hva de holder på med og stikker av.

De risikerer dødsstraff i USA.

Og det er lov å tilstå at nakkehårene reiser seg når man leser intervjuet med to av dem i Socialist Worker denne uka. (Nei, jeg har ikke nakkehår, men dæven de reiser seg like forbanna når jeg ser slike deilige setninger: "I ripped up my military ID and dumped the pieces in different trash cans.")

Anbefales!

Visst fanken er det sant! Av alle utrolige ting!

Jeg titta på nettsida til David Rovics, den deilige amerikanske visesangeren som var i Oslo for et par uker siden, og en av sangene han har lagt ut heter Operation Iraqi Liberation. Og enten du tror det eller ikke; i starten var dette faktisk det offisielle navnet på invasjonen av Irak.

Bare prøv et google-søk, du får fem og en halv million treff, den øverste er en wikipedia-artikkel som bekrefter påstanden.

Det gikk fire dager før Ari Fleicher hadde pressekonferanse og fortalte at navnet var byttet til Operation Iraqi Freedom.

Noen hadde garantert gjort dem oppmerksom på den pinlige forkortelsen.

Egoistiske motiver og Darfur

Jeg hater pudler. De skriker ikke, og de oppfører seg slett ikke som dyr. "Skakke ha, skakke ha" tenker de irriterende veloppdragne små krekene. Rett foran nesa på en puddel kan du legge en diger nystekt kotelett, så kan du gå rundt huset og bli borte så lenge du vil, og når du kommer tilbake så ligger den helvetes koteletten der like urørt, og det eneste den stupide puddelen gjør er å smiske og gi labb og rulle rundt og ligge på rygg og hva du enn kan finne på å be den om. Det idiotiske dyret vil heller danse for deg enn å spise koteletten før du har sagt værsågod.

Når den norske herskerklassen med skiftende regjeringer i spissen, skal forklare hvilke interesser som ligger bak utenrikspolitikken, så sier de selvfølgelig ikke at hensikten med alt sammen er å hoppe og danse og rulle seg rundt for Bush-administrasjonen så de kan bevise at de er det mest veloppdragne landet i verden. Det er tross alt en del av dressuren det også – å uttale seg riktig til mediene. Toppolitikere som Bondevik, Støre og Stoltenberg har lært seg dette for lengst.

Men det har definitivt ikke professor i statsvitenskap Janne Haaland Matlary, profilert KrF-er og tidligere statssekretær for Knut Vollebæk. I Aftenposten i går slapp hun alle paddene ut av sekken. Matlary presterte å åpne døra på vidt gap så alle kunne se hvordan det norske borgerskapet tenker når de skal avgjøre om Norge skal delta militært i Darfur-provinsen i Sudan. Og den ufattelige spyttslikker-mentaliteten hun ga Aftenpostens lesere innblikk i, kan få et hvilken som helst puddelkryp til å framstå som et villdyr til sammenligning.

"Hva er det riktig å risikere norske liv for", spurte professor Matlary retorisk, og svarte selv:

Mange vil si at å komme andre til unnsetning er et edelt motiv, mens noen mener at man skal ta risiko kun der norske sikkerhetsinteresser er truet.

Men hennes egen mening, derimot:

Det vil uansett være utenrikspolitiske interesser bak bruk av militærmakt som ikke faller i noen av disse kategoriene.

Og hvilke interesser er det altså snakk om? Jo, gjett én gang! Ikke bare skal Norge "styrke sin rolle i FN", man skal få være så heldig å "arbeide tett med USA", skaffe seg "internasjonal politisk innflytelse", "på strategisk nivå i USA", "styrke det viktige forholdet til Washington", "fremme sitt lands internasjonale posisjon" osv, spalte opp og spalte ned. Det er det Matlari vil risikere norske liv for. Jeg har aldri hørt maken noengang.

For en gangs skyld eksisterer en krisesituasjon i Afrika hvor Vesten har interesse av å involvere seg, dels fordi regimet i Kartoum og Janjawid-hæren kan passe inn i krigen mot islam, og dels fordi de trenger å posisjonere seg i Afrika så fort som mulig. (Oljeproduksjonen i dette området vil øke ekstremt raskt de nærmeste årene, samtidig som rivalen Kina satser på alliansebygging med full kraft over hele kontinentet.)

Hva faan har Norge gjort i borgerkrigen i Kongo? Ingenting. Hva har man gjort i Uganda? Man har gitt uhjelp til Museveni. Hva gjorde Norge i tiår etter tiår i Angola? De satt og holdt den provoserende puddelkjeften sin, mens de så på at USA og apartheidstaten støtta opp Unita med penger og våpen helt uten stopp. Ikke så mye som et eneste forbanna bjeff. Da var det det som skulle til for å "styrke det viktige forholdet til Washington" og "fremme sitt lands internasjonale posisjon".

Men nå! Nå skal de utnytte verdens verste humanitære katastrofe til å logre og smiske og danse for Condoleza Rice så de kan få seg en kotelett. Det er til å spy av.

Okei; hva mener så jeg om Darfur?

Jeg innrømmer uten videre at jeg er i tvil. På den ene side er det helt klart at situasjonen er aldeles akutt og at overgrepene må stanses umiddelbart. Og denne Afrikanske Unionen er åpenbart ikke i stand til å få slutt på grusomhetene.

På den annen side er jeg ganske sikker på at vestlig militærintervensjon vil gjøre situasjonen verre så lenge det ikke finnes en avtale som alle partene respekterer, i det minste en våpenhvile. Hvis FN får gå inn til høsten så frykter jeg at Washington vil presse på i retning av full borgerkrig mot regimet, eller kanskje til og med regimeskifte i Kartoum. Det vil i så fall bli et blodbad enda verre enn det er nå.

Jeg vet ikke, ganske enkelt. Det letteste er egentlig å synke ned i utopismens verden og se for seg en FN-aksjon hvor vestlige interesser og krigen mot islam ikke eksisterer.

Men uansett hvor tragisk og vanskelig spørsmålet om Darfur kan være, så er det én ting som er sikkert: Den hundre prosent egoistiske spyttslikker-argumentasjonen til professor Matlary får meg til å spy hele dagen lang. Bare å tenke tanken at en slik situasjon skal utnyttes til egen fordel er kvalmt. Å sette dette motivet på førsteplass er så kvalmt at det går langt over all fatteevne. Og derfra til å gå hen og skrive det i en av landets største aviser, det er så til de grader ufyselig at det går faan meg ikke an.

Men kanskje jeg skjønner litt mer av hva slags egenskaper som skal til for å bli professor.

Her er artikkelen hennes. Hold for nesa!

Her er en analyse av vestens interesser i Afrika.

Japan

Spådom: Japan kommer til å sette opp renta i løpet av sommeren.

Etter 15 år med deflasjon har de endelig fått seg littegrann økonomisk vekst som de må se og få tatt knekken på.

Politikk og løgn

I dag hørte jeg en radiodebatt med Knut Reinås, leder i Forbundet mot Rusgift, som gikk imot Sylvia Brustads forslag om å øke antall vinmonopolutsalg med 50 prosent. Ikke akkurat overraskende.

Det pussige var argumentasjonen: Forslaget har tydeligvis vekket til live en rørende omsorg for vinmonopolets økonomi hos Forbundet mot Rusgift, og Reinås brukte nesten hele sin taletid til å understreke at de nye utsalgene ville ha for svakt kundegrunnlag til å være lønnsomme.

Følelsen var akkurat den samme som da Erna Solberg dukket opp i det samme radioprogrammet i går og argumenterte mot SVs forslag om å trekke tilbake den norske ambassadøren fra Israel. Jada, joda, sa Solberg, men problemet var bare at dette tiltaket ikke ville virke.

Har du hørt maken til vrøvl? Å bryte diplomatiske forbindelser er blant de aller sterkeste virkemidler en nasjonalstat overhodet har til rådighet, og enhver kan forstå at Norge ville komme midt på forsida i hele verdenspressa med et slikt tiltak.

Jeg skjønner ikke hvordan de orker å juge så mye.

Hvorfor kan ikke Forbundet mot Rusgift bare si at de er imot polutsalg fordi de ikke vil at folk skal få tak i alkohol? Og hvorfor kan ikke Solberg bare innrømme at hun er imot sanksjoner fordi Høyre har stått på Israels side fra dag én siden staten ble opprettet?

Jo, fordi medierådgiverne deres har fortalt dem at det ikke lønner seg for dem. Og det er jo i og for seg et godt tegn.

(Jeg holdt på å konkludere med utsagnet skål for et fritt Palestina. Men dette er vel ikke akkurat tidspunktet.)

Noe felles

En kamerat av meg sier at han har det samme forholdet til fotballsupportere som jeg har til en del homser.

Han er ekstremt glad i selve sporten, han kan hver eneste regel og hvert eneste triks, og han sitter klistra til TV-skjermen under alle kampene, men han orker ikke alt det dilldallet som følger med.

Han har et poeng.

En deilig avgift

Rød-grønn miljøpolitikk er noe å bryne seg på for de viderekomne.

Regjeringa vil redusere CO2-utslippene, så da innførte de el-avgift på togtrafikk fra første januar. Resultatet er at store mengder godstransport nå kjøres på veiene i stedet.

Javel, så må det være for å få inn noen ekstra kroner i statskassa dette da?

Transportøkonomisk Institutt har laget en konsekvensutredning for Trygg Trafikk, som konkluderer med at minst 10 flere vil bli drept i året på veiene som resultat av dette, og i tillegg kommer økningen av hardt skadde. Dette vil utgjøre en ekstrakostnad for staten på minst 300 millioner kroner årlig. Den årlige inntekten fra el-avgiften er 15 millioner kroner.

Rød-grønn budsjettpolitikk er visst også noe å bryne seg på for de viderekomne.