Egoistiske motiver og Darfur

Jeg hater pudler. De skriker ikke, og de oppfører seg slett ikke som dyr. "Skakke ha, skakke ha" tenker de irriterende veloppdragne små krekene. Rett foran nesa på en puddel kan du legge en diger nystekt kotelett, så kan du gå rundt huset og bli borte så lenge du vil, og når du kommer tilbake så ligger den helvetes koteletten der like urørt, og det eneste den stupide puddelen gjør er å smiske og gi labb og rulle rundt og ligge på rygg og hva du enn kan finne på å be den om. Det idiotiske dyret vil heller danse for deg enn å spise koteletten før du har sagt værsågod.

Når den norske herskerklassen med skiftende regjeringer i spissen, skal forklare hvilke interesser som ligger bak utenrikspolitikken, så sier de selvfølgelig ikke at hensikten med alt sammen er å hoppe og danse og rulle seg rundt for Bush-administrasjonen så de kan bevise at de er det mest veloppdragne landet i verden. Det er tross alt en del av dressuren det også – å uttale seg riktig til mediene. Toppolitikere som Bondevik, Støre og Stoltenberg har lært seg dette for lengst.

Men det har definitivt ikke professor i statsvitenskap Janne Haaland Matlary, profilert KrF-er og tidligere statssekretær for Knut Vollebæk. I Aftenposten i går slapp hun alle paddene ut av sekken. Matlary presterte å åpne døra på vidt gap så alle kunne se hvordan det norske borgerskapet tenker når de skal avgjøre om Norge skal delta militært i Darfur-provinsen i Sudan. Og den ufattelige spyttslikker-mentaliteten hun ga Aftenpostens lesere innblikk i, kan få et hvilken som helst puddelkryp til å framstå som et villdyr til sammenligning.

"Hva er det riktig å risikere norske liv for", spurte professor Matlary retorisk, og svarte selv:

Mange vil si at å komme andre til unnsetning er et edelt motiv, mens noen mener at man skal ta risiko kun der norske sikkerhetsinteresser er truet.

Men hennes egen mening, derimot:

Det vil uansett være utenrikspolitiske interesser bak bruk av militærmakt som ikke faller i noen av disse kategoriene.

Og hvilke interesser er det altså snakk om? Jo, gjett én gang! Ikke bare skal Norge "styrke sin rolle i FN", man skal få være så heldig å "arbeide tett med USA", skaffe seg "internasjonal politisk innflytelse", "på strategisk nivå i USA", "styrke det viktige forholdet til Washington", "fremme sitt lands internasjonale posisjon" osv, spalte opp og spalte ned. Det er det Matlari vil risikere norske liv for. Jeg har aldri hørt maken noengang.

For en gangs skyld eksisterer en krisesituasjon i Afrika hvor Vesten har interesse av å involvere seg, dels fordi regimet i Kartoum og Janjawid-hæren kan passe inn i krigen mot islam, og dels fordi de trenger å posisjonere seg i Afrika så fort som mulig. (Oljeproduksjonen i dette området vil øke ekstremt raskt de nærmeste årene, samtidig som rivalen Kina satser på alliansebygging med full kraft over hele kontinentet.)

Hva faan har Norge gjort i borgerkrigen i Kongo? Ingenting. Hva har man gjort i Uganda? Man har gitt uhjelp til Museveni. Hva gjorde Norge i tiår etter tiår i Angola? De satt og holdt den provoserende puddelkjeften sin, mens de så på at USA og apartheidstaten støtta opp Unita med penger og våpen helt uten stopp. Ikke så mye som et eneste forbanna bjeff. Da var det det som skulle til for å "styrke det viktige forholdet til Washington" og "fremme sitt lands internasjonale posisjon".

Men nå! Nå skal de utnytte verdens verste humanitære katastrofe til å logre og smiske og danse for Condoleza Rice så de kan få seg en kotelett. Det er til å spy av.

Okei; hva mener så jeg om Darfur?

Jeg innrømmer uten videre at jeg er i tvil. På den ene side er det helt klart at situasjonen er aldeles akutt og at overgrepene må stanses umiddelbart. Og denne Afrikanske Unionen er åpenbart ikke i stand til å få slutt på grusomhetene.

På den annen side er jeg ganske sikker på at vestlig militærintervensjon vil gjøre situasjonen verre så lenge det ikke finnes en avtale som alle partene respekterer, i det minste en våpenhvile. Hvis FN får gå inn til høsten så frykter jeg at Washington vil presse på i retning av full borgerkrig mot regimet, eller kanskje til og med regimeskifte i Kartoum. Det vil i så fall bli et blodbad enda verre enn det er nå.

Jeg vet ikke, ganske enkelt. Det letteste er egentlig å synke ned i utopismens verden og se for seg en FN-aksjon hvor vestlige interesser og krigen mot islam ikke eksisterer.

Men uansett hvor tragisk og vanskelig spørsmålet om Darfur kan være, så er det én ting som er sikkert: Den hundre prosent egoistiske spyttslikker-argumentasjonen til professor Matlary får meg til å spy hele dagen lang. Bare å tenke tanken at en slik situasjon skal utnyttes til egen fordel er kvalmt. Å sette dette motivet på førsteplass er så kvalmt at det går langt over all fatteevne. Og derfra til å gå hen og skrive det i en av landets største aviser, det er så til de grader ufyselig at det går faan meg ikke an.

Men kanskje jeg skjønner litt mer av hva slags egenskaper som skal til for å bli professor.

Her er artikkelen hennes. Hold for nesa!

Her er en analyse av vestens interesser i Afrika.