Politikk og løgn

I dag hørte jeg en radiodebatt med Knut Reinås, leder i Forbundet mot Rusgift, som gikk imot Sylvia Brustads forslag om å øke antall vinmonopolutsalg med 50 prosent. Ikke akkurat overraskende.

Det pussige var argumentasjonen: Forslaget har tydeligvis vekket til live en rørende omsorg for vinmonopolets økonomi hos Forbundet mot Rusgift, og Reinås brukte nesten hele sin taletid til å understreke at de nye utsalgene ville ha for svakt kundegrunnlag til å være lønnsomme.

Følelsen var akkurat den samme som da Erna Solberg dukket opp i det samme radioprogrammet i går og argumenterte mot SVs forslag om å trekke tilbake den norske ambassadøren fra Israel. Jada, joda, sa Solberg, men problemet var bare at dette tiltaket ikke ville virke.

Har du hørt maken til vrøvl? Å bryte diplomatiske forbindelser er blant de aller sterkeste virkemidler en nasjonalstat overhodet har til rådighet, og enhver kan forstå at Norge ville komme midt på forsida i hele verdenspressa med et slikt tiltak.

Jeg skjønner ikke hvordan de orker å juge så mye.

Hvorfor kan ikke Forbundet mot Rusgift bare si at de er imot polutsalg fordi de ikke vil at folk skal få tak i alkohol? Og hvorfor kan ikke Solberg bare innrømme at hun er imot sanksjoner fordi Høyre har stått på Israels side fra dag én siden staten ble opprettet?

Jo, fordi medierådgiverne deres har fortalt dem at det ikke lønner seg for dem. Og det er jo i og for seg et godt tegn.

(Jeg holdt på å konkludere med utsagnet skål for et fritt Palestina. Men dette er vel ikke akkurat tidspunktet.)