Mest om politikk, litt om økonomi, ellers tøys og tull og rock'n'roll.

Uten en rød tråd

Det finnes to typer revolusjonære: De som blir milde og snille med
årene, og de som blir det motsatte.
Ingenting tyder på at denne bloggeren tilhører den første typen.

Å blæædiblææ og blabbla bla, på den ene siden og på den andre siden, og svaret ligger nok midt i mellom.. Nei fy for noe sludder og babbel. La de herskende klasser skjelve, og det straks! Til helvete med moderasjon!

lørdag, november 25, 2006

Trippeldrap i Vestfold og selvmål i ukeslutt

Unnskyld at jeg sier det, men nå begynner jeg å bli lei av høre på Magnus Marsdal i debatter. Da fyren var Attac-leder var jeg nær ved å kaste hele radioen min i veggen da han presterte intet mindre enn å tape en WTO-debatt mot Torbjørn Rød Isaksen. "Nå er det sannelig på tide at venstresida skaffer seg øreproppteknologi fra Washington" tenkte jeg. Men denne gangen er det adskillig verre.

Om herr venstresidas Mister Prince Charming Himself for øyeblikket representerer Attac eller Stiftelsen Manifest, eller om han kaller seg journalist eller forfatter eller freelance-whatever spiller ingen rolle. Leder og styremedlem og talsperson skal han være overalt hvor han dukker opp, og denne uka har han gjort alt han kan for å utfordre Hege Storhaug til oppgjør på hennes egen hjemmebane.

I ukeslutt i formiddag kom anledningen, og dermed oppnådde vår vidunderlige Prince Charming å få seg en drabelig omgang juling så det sang i hele radiostudioet. Det var så fælt å høre på at jeg rett og slett fikk vondt i kroppen. Storhaug grep naturligvis sjansen til å hisse seg opp på det mest indignerte straks hun fikk ordet, hun tok i bruk alle sine "jeg skal ha meg frabedt"-fraser, og det eneste den forvokste politiker-broileren Marsdal evnet å gjøre var å klynke fram sine utenatlærte formuleringer om igjen og om igjen.

Hva som ligger bak trippeldrapet i Vestfold vet ikke jeg. Framfor alt er det naturligvis resultatet av at dette rike landet ikke har råd til psykiatri. Kan hende har vel også denne helnorske familiefaren opplevd tap av noe som med en eller annen språkbruk kan kalles "ære". Men å insistere på at dette derfor skal være et æresdrap, eller settes i samme kategori som når ungdommer frykter å bli myrdet av sine ytterliggående familier dersom de bryter religiøse regler om ekteskap og sex, det er å skyte ballen rett i eget mål.

Selvsagt er det provoserende at ethvert drap i muslimske familier automatisk blir framstilt som æresdrap fra første øyeblikk. Selvsagt er det fristende å sammenligne Kalbakken-drapene med Vestfold-drapene. Og selvsagt er det like umulig for et normalt menneske å sette seg inn i hva som foregår i hodet på en person som tar livet av sine familiemedlemmer uansett hva som ligger bak. Men det pinlige opptrinnet i formiddag hadde ikke vært nødvendig.

Hvis jeg skal være helt ærlig så tror jeg faktisk ikke det eksisterer en eneste såkalt "etnisk norsk" som fullt ut forstår hva dette vanskelige ærebegrepet består i – ikke Hege Storhaug, ikke vidundergutten Magnus Marsdal, og i hvert fall ikke jeg. Også i innvandrermiljøene er det faktisk mange som sliter med å skille det ene fra det andre. Her er for eksempel den mye omtalte desi.no-debatten etter tragedien på Kalbakken, hvor ett av de viktigste gjennomgangstemaene er diskusjonen om hvorvidt motivet hadde tilknytning til fenomenet ære eller ikke. Heller ikke for første- og annengenerasjons innvandrerungdommer er dette noe enkelt spørsmål.

Det er nesten litt rart; ikke før har jeg lovt i klartekst at jeg skal spare mine lesere for privatliv på bloggen, så oppstår sannelig den eneste situasjonen hvor det er nødvendig å gjøre et unntak. Trøsten får være at du vil forstå hvorfor. Jeg kom nemlig i den spesielle situasjonen her i fjor at jeg fikk se en slik situasjon på nært hold, da jeg hadde en liten historie med en nokså ung muslim som på rene skjære rammeste alvor fryktet å bli drept av familien dersom de fant ut at han var homo. "Jeg tror det ikke, jeg vet det" sa han.

Jeg innrømmer at jeg hadde store problemer med å tro på det fyren fortalte i starten, og da det endelig gikk opp for meg hva det var gutten faktisk satt der og sa, resulterte det i en av de lengste og mest lærerike samtalene jeg noengang har hatt. Vi snakket hele ettermiddagen og kvelden og store deler av natta – men ikke desto mindre må jeg fortsatt bare tilstå at jeg skjønner svært lite av æresdrap.

Det jeg vet, er at drapene kan ramme både gutter og jenter, jeg har forstått at de aller fleste blir oppfattet som ulykker og aldri oppdaget, og jeg har innsett at de står i et fryktelig komplisert forhold til religion og tradisjoner, til en familiemakt hinsides all forstand, og til det meget uhåndterbare begrepet "kultur". I motsetning til Marsdal har jeg dessuten fått med meg at æresdrap er noe helt annet enn sjalusidrap, og jeg skjønner at de først og fremst fungerer som en stilltiende trussel for å få den unge til å underlegge seg familiens makt. De æresdrapene som blir begått fungerer som demonstrasjoner på at truslene ikke er tomme. For min muslimske venn fantes ingenting mer utenkelig enn å stille spørsmålstegn ved tvangsekteskapet han hadde foran seg. Men der stopper det for meg. Hva det kan være som får foreldre til å gjøre alvor av truslene, og rent faktisk gå hen og drepe sine egne barn på grunn av ære og religion, det må jeg bare avfinne meg med at jeg ikke begriper, uansett hvor mye jeg prøver.

Men hele venstresidas herr leder-og-talsmann-for-alt-mulig Prince Wonderful Charming Vidundergutten Magnus Marsdal, han skjønner det. Og på et tidspunkt hvor ikke engang etterforskerne vet hva som har skjedd i Vestfold, eller langt mindre hva som ligger bak, har vår mann i radiostudio bestemt seg for at motivet må ha vært ære, i en betydning av ordet som fører til at hendelsen skal plasseres i samme kategori som det min unge elsker fryktet ville ramme ham dersom familien fikk greie på at han var homo.

Én ting er at muslimer rister på hodet av vår skråsikre herr Magnus Marsdal. Det er ille nok. Men langt verre er det naturligvis at motdebatttanten Hege Storhaug har sittet på fulltid i årevis og studert hvert eneste æresdrap så inngående det er mulig fra morgen til kveld, for å samle fakta til muslimhetsen slik ekorn samler nøtter til vinteren. Og når herr Marsdal så til de grader viser at han er troende til å hoppe rett i fella og servere henne det reneste dilldall på et sølvfat, helt uten antydning til å ha forstått at hennes minste kunst er å spise ham levende på direkten, så er han etter mitt syn simpelthen ikke egnet til å framstå som verken leder eller talsperson for noe som helst; hva det nå enn kan være han kaller seg for tiden.

Én ting er å tape en runde om handelspolitikk med Rød Isaksen innimellom. Jeg holdt på å si at det kan vel skje den beste. Det kan det heldigvis ikke, men det kan selvfølgelig skje for ungdomspolitikere som er 10-15 år yngre enn Marsdal. Også for Marsdal da. Men å gå til det skrittet å la seg kjølhale av Hege Storhaug i en debatt om æresdrap i ukeslutt, det er så langt over grensa for det utillatelige at det går da bare rett og slett ikke an, i den situasjonen som eksisterer i det norske samfunnet i dag.

Hvorfor? En ting er at det bidrar til å øke muslimrasismen. Men når sant skal sies så er det fanken meg heller ikke nødvendig med rare psykologiske innsikten for å forstå at Storhaugs mobbekampanjer også styrker imamene og familiefedrene i muslimske miljøer.

Det får bare være at jeg har lovt å holde privatlivet unna bloggen; jeg er nødt til å vende tilbake til min vakre elsker fra i fjorsommer. Fyren hadde riktignok mange rare tanker om religion, rasisme, kulturproblemer og mye annet, og vi var slett ikke enige om alt. Men om gutten var aldri så redd for familien sin – én ting kunne han gjøre fullstendig klart: Jo høyere norske innvandringsmotstandere får lov til å rope om tvangsekteskap og æresdrap i medienes mikrofoner, desto flere muslimer søker tilflukt i moskéene og i sterkt religiøse miljøer. Jo oftere Hege Storhaug får lov til å vise fram Kadra-jenter og henvende seg til den norske offentligheten med sine anklager, desto verre blir muslimhetsen på skoler, arbeidsplasser og i nabomiljøer, og hver eneste gang vokser de kreftene i innvandrermiljøene som vil isolere seg i alt fra egne skoler og egne koranen-kurs til egne nabolag og ghettokulturer hvor ingen behøver å kunne norsk, hvor kvinner må være dekket, hvor ungene omskjæres og tvangsgiftes, og hvor det er de dypt reaksjonære av alle imamer som setter dagsorden.

Akkurat dette er etter min mening så lettfattelig og soleklart at det er et mysterium hvordan det går an å unngå å skjønne det. Den som møter Storhaug til debatt har bare én eneste ting å si, og det er hold kjeften din: Det er DU som har skylda for at familiene får makt over unge muslimer, det er DU som jager dem inn i moskéene, det er DU som styrker imamene, det er DU som kaster dem i klørne på religionen, det er DU som sørger for at de blir mobbet ut fra norske skoler og arbeidsplasser, det er DU som lever av å fortelle folk at muslimer ikke passer i nabolaget, det er DU som henger sløret på kvinnene, og det er DU som skaffer stoff til folk som forpester hvert eneste internettforum i landet med den stinkende rasismen som fører til at muslimer snart ikke kan sette sine bein noe sted uten å bli uglesett og trakassert og tråkket på av folk som har hørt at de driver med det ene og det andre. Hvor faan har de hørt det? Fra DEG. Når somaliere og pakistanere gjemmer seg i moskéene, så er det DEG de gjemmer seg for. Og hvis DU vil gjøre noe for somaliere og pakistanere så gå hjem og hold kjeften din og skam deg.

Slik snakker man til en rasist, det er det eneste som fører fram, og dette er det på tide at den vestlige venstresida lærer seg snart, før vi ender opp med en ny krystallnatt ett eller annet sted. Rasister må møtes med kraftig motstand og reine ord, og i hvert fall ikke med kvasi-intellektuelt babbel og patetiske forsøk på å surre sammen begreper for å bevise noe som slett ikke er sant, nemlig at hendelsene i Vestfold var æresdrap.

Men Marsdal skjønner det fortsatt ikke? Hvis du står i en skolegård hvor en eller annen blir mobbet for rødt hår og fregner, så hjelper det ikke hvis du kommer trekkende med en annen person og prøver å stanse mobbingen ved å peke og si "jammen han har også rødt hår og fregner", og ganske så særlig gjelder dette i aller høyeste grad dersom alle kan se at vedkommende slett ikke har verken rødt hår eller fregner. Det eneste du oppnår med noe slikt er å gjøre deg selv til latter, og de eneste som tjener på det er de som mobber.

I kveld kan norske muslimhetserne feire at Hege Storhaug har vunnet en radiodebatt om æresdrap og barbariske muslimer, og de kommer til å gjøre det blant annet ved å spy ut møkka over utallige internettfora.

For min vakre venn fra i fjorsommer betyr det at enda noen dråper vil renne i havet som skiller familien hans fra det norske samfunnet, og at enda noen alen vil legges til barriéren som hindrer ham i å leve som han er.

5 kommentarer:

28 november, 2006 02:13, skrev Anonymous Tiram:

*ping* Lagt til i bloggfilteret.

 
04 desember, 2006 09:03, skrev Blogger Divine Bitch:

Sorry søte Tiram! Men jeg kunne ikke ha dette svære rabbalderet liggende her.

 
10 desember, 2006 19:58, skrev Anonymous Tiram:

Synd, det var et godt innlegg. Men, men, forgjengelighet osv ... Trønderne behandler deg bra? :)

 
20 desember, 2006 23:32, skrev Anonymous Anonym:

åh. det var dritbra innlegg. også kommer jeg tilbake for å lese igjen. også er det borte. buu

 
21 desember, 2006 05:07, skrev Blogger Divine Bitch:

Ja nå er det tilbake da..

 

Legg inn en kommentar

Lenker til denne:

Opprett en link

<< Tilbake