Ynkelig fra venstreøkonomene

Klassekampen har bestemt seg for å bidra til økonom-dyrkingen på venstresida med en ny sommerserie. Etter at Øystein Dørum i DnB NOR for ei uke siden presenterte den ikke akkurat så dristige spådommen at regjeringa kommer til å bryte skatteløftet, har avisa gitt oss meget store dobbeltsideoppslag nesten hver eneste dag, der venstresidas økonomer har fått uttale seg sammen med Norsk Tjenestemannslag, generalsekretæren i Senterpartiet, en tre-fire økonomiprofessorer, og selvfølgelig Dørum selv.

Eventuelle lesere får ha meg tilgitt hvis jeg framstår som en fagidiot på vegne av faget mitt (økonomisk historie), men jeg kan bare tone flagg like godt først som sist: Jeg har hatt hele vrangstrupen full av økonomer helt siden jeg begynte å se dem på nært hold for mange år siden, og jeg mener at denne heksedoktor-statusen de har blitt tildelt på venstresida er ekstremt skadelig.

Det Klassekampens lesere har fått stifte bekjentskap med siste uka er ikke annet enn den svært enkle dikotomien offentlig vs. privat sektor, og det aldeles velkjente faktum at det offentlige må hente arbeidskraft fra ett eller annet sted hvis tjenestetilbudet skal vokse. Med stramt arbeidsmarked må regjeringa altså velge om den vil bryte Soria Moria-løftene til 20 milliarder, eller om den vil stikke fra løftet om å ikke øke skattenivået fra 2004-nivå. Alternativet er at Gjedrem trekker inn kjøpekraft gjennom renteøkninger, som rammer usosialt, styrker krona og ødelegger for eksporten.

Dette ble illustrert med et par velplasserte faktabokser sist onsdag, som brukte OECD-tall for å bevise at det norske skattenivået slett ikke ligger på topp i Vesteuropa.

Og hva er konklusjonen? Jo, ganske enkelt: "Regjeringen vil bli tvunget til å trekke inn mer skatt fra privat sektor dersom den vil oppfylle de andre løftene", fortalte SV-økonomen Rune Skarstein.

Skarstein tilhører den gamle venstresida i SV, "museumsvokterne" eller Vardøger-miljøet, og blir hyllet som rød og radikal på mesteparten av venstresida. Fyren står naturligvis godt til venstre for Halvorsen- og Djupedal-fløyen, men ikke desto mindre er han meget hardt rammet av den plagsomme økonom-sykdommen; forestillingen om at hovedmotsetningen her i verden går mellom offentlig og privat sektor.

Den som tåler en firesiders pdf kan laste Skarsteins programerklæring her. (Kortversjon: Fordi offentlige goder ikke selges på et marked mener Skarstein at de har en "ikke-kapitalistisk karakter", og konkluderer uten videre at "kapitalismens lovmessigheter ikke gjelder for denne sektoren". Ressonnementet er hundre prosent reformistisk, og fører rett til standpunktet at for eksempel Cuba må være sosialistisk straks det holdes et valg.)

RV-økonomene er et ørlite hakk bedre. Roar Eilertsen aksepterer i gårsdagens artikkel en generell skatteskjerpelse på én prosent på alminnelig inntekt, som vil gi 10 milliarder ekstra i statskassa, men i tillegg mener han at "ytterligere tre til fire milliarder kan hentes gjennom en beskjeden økning av kapitalskatten". Eilertsen har tidligere argumentert for å øke kapitalskatten fra 28 til 31 prosent. Torstein Dahle nøyer seg i samme artikkel med å fjerne skjermingsfradraget på utbytteskatten.

For en marxist er det altså ikke mulig å unngå følgende spørsmål: Ærlig talt, hva i hele den innerste herredussan er nå dette for noe slags elendige ynkelige små pip?

For meg beviser denne artikkelserien i Klassekampen én ting: Hvis det nye venstrepartiet som vokser ut av RV skal lykkes i å utgjøre et virkelig alternativ, så må disse smålåtne økonomene holdes unna når den økonomiske politikken skal fastsettes.

Jeg kan ikke sitte her på terrassen min og presentere et fiks ferdig regnestykke her og nå, men jeg må si jeg gleder meg til å være med på diskusjonene.

Først og fremst må et nytt venstreparti etter min mening gå inn for massive skattelettelser til vanlige inntekter, vekk med de aller fleste avgifter som rammer helt skeivt og bare irriterer folk, inkludert både moms og bompenger og egenandeler og TV-lisenser og alt som er, og dernest må vi argumentere for knallhard skattlegging av kapitalinntekter, store overskudd, utbytte, formuer osv.

Selvfølgelig må vi gå inn for skattesystemer med flere trinn, av typen eiendom er skattefritt inntil fx to millioner, deretter skattes det hardt, og eiendommer over kanskje en åtte-ti millioner skattes knallhardt, så det gir milliarder i kassa. Da kan Olav Thon få betale for skatteletta til pensjonister med enebolig, og da kan Torstein Dahle vinne alle TV-debattene.

Dette er selvfølgelig fortsatt reformisme, men det er en reformisme som tar utgangspunkt i at motsetningen går mellom klasser, ikke mellom sektorer.

At nettoresultatet alt i alt blir at offentlig sektor vokser på bekostning av privat sier seg sjøl - med mindre vi skaffer oss sterkt økende innvandring, og gode glimrende arbeidsforhold som fører til at fx store mengder østeuropeere ønsker å komme hit. (Det er faktisk i ferd med å bli hard konkurranse om den østeuropeiske arbeidskrafta, og land som Polen henger seg på for å beholde folk hjemme.)

Men hvis det vi velger å servere folk skal være "radikale" økonomer som bruker OECD-tall til å argumentere for skatteskjerpelse på alminnelige inntekter, så er min spådom at veien går rett til en fortsatt eksistens som promilleparti.