Libanon, del 2

Javel, så registrerer jeg at min analyse av krigen i Libanon (se denne) står i strid med de vurderingene som gjøres av de aller fleste Midtøsten-eksperter.


Dagsavisen har i dag snakket med Bjørn Olav Utvik og Hilde Henriksen Waage. Waage mener at angrepet har vært planlagt lenge, og Utvik tror det vil bli langvarig og eventuelt utvikle seg til en storkrig i hele regionen.

(Nå skal det sies at det finnes ganske mange nokså ymselige Midtøsten-eksperter; Aftenposten stiller for eksempel med en som tror at hele konflikten handler om de to soldatene, men som likevel hevder at Israel aleine kan gå til angrep på både Syria og Iran, mens USA sitter på sidelinja.)

Men til Klassekampen antyder også Waage at konflikten kan utvikle seg:

– Det man nå kan frykte er at Israel har ønske om å gå videre med krigshandlingene og utvide dette til Syria, og i verste tenkelige fall, ta oppgjør med Iran og bombe atomanleggene, sier Waage.

Javel. Av alle norske Midtøsten-eksperter er det de færreste som rekker Waage til knærne, og jeg pleier å lytte intenst til det hun sier. Men denne gangen ser det altså ikke ut som jeg er enig.

For det første er det som sagt et faktum at Israel har gått til angrep på en av USAs nye venner. Og for det annet tror jeg bare rett og slett ikke at "verdenssamfunnet" er klare til oppgjøret med Syria og Iran, før de har oppnådd en helt annen stabilitet i Irak. Og særlig siden de for øyeblikket er i gang med en massiv offensiv i Afghanistan.

At Jerusalem var godt fornøyd med resolusjonen fra G8-møtet, som la hovedansvaret på Hizbollah, er ikke overraskende. Det motsatte ville ha vært en sensasjon.

Nå sier seg det seg naturligvis sjøl at Olmert ikke kan avslutte dette uten å ha oppnådd noenting; det han holder på med er etter min mening tross alt først og fremst en oppvisning for den israelske opinionen. Men de fleste vet at løfter fra den maktesløse libanesiske regjeringa er null verdt; de har ingen kontroll over hva Hizbollah foretar seg. Og at Israel skulle være interessert i å okkupere Sør-Libanon på nytt tror jeg vi kan se bort fra.

Waage sier til Dagsavisen at hun ikke har tro på at diplomater som Terje Rød Larsen kan løse konflikten. Neivel. Men jeg er ikke så sikker likevel; jeg tror nemlig fortsatt at amerikanerne legger press på Israel under bordet, og da kan det være en mulighet. Men jeg ser jo at de har en vanskelig jobb.

Det denne tremannsdelegasjonen fra FN (Rød Larsen og to andre diplomater) må gjøre, er å skaffe Ehud Olmert noe som kan framstilles som en propagandaseier, dvs løslatelse av gislene eller løfte fra Hizbollah om full stans av rakettangrepene, helst begge deler. Men for å greie det, er de etter min mening nødt til å henvende seg hos Damaskus, og der har de ikke stort å gi til gjengjeld, annet enn trusler om at krigen utvides.

Men jeg tror Syria og Hizbollah satser på at akkurat det er lite sannsynlig foreløpig, noe som gir dem en ganske ypperlig forhandlingsposisjon. Dessuten er de bare glade for hver dag som går så lenge de kan svekke det USA-vennlige regimet i Libanon. For å akseptere en våpenhvile tror jeg derfor Hizbollah vil kreve mange hundre israelske fanger for de to soldatene, og jeg tror ikke det er særlig rom for å prutte med dem.

Antakelsen at Olmert kommer til å gå med på noe til slutt, er basert på forutsetningen at det eksisterer hardt amerikansk press i kulissene, sannsynligvis kombinert med løfter om at storkrigen mot Iran og Syria kommer ganske snart, og at Israel skal få spille en hovedrolle.

Jeg tror rett og slett Olmert startet showet for tidlig. Men vi får se. En som iallfall innser at Syria er nøkkelen er Robert Fisk hos Counterpunch. (Anbefales!)