OISANN

Oisann, jeg har visst glemt hele bloggen jeg. Huffda.
Jaja. Får komme sterkere tilbake da.
Her er en deilig nettside dere kan kose dere med så lenge.

Hva slags støtte?

I dag kom Andreas Ytterstads og Torstein Dahles varslede dobbeltside om Hizbollah (Klassekampen s. 14 og 15, ligger ikke på nettet). Helge Ryggvik er den tredje av forfatterne.

Nederst i den siste av åtte spalter står én enkelt setning: ”Hizbollah kjemper for et annet slags samfunn enn vi gjør”. Bortsett fra dette argumenterer artikkelen ikke uventet for hundre prosent uforbeholden støtte til den islamistiske geriljagruppa som er i krig med Israel.

Helt riktig, etter min oppfatning. Venstresida bør støtte Hizbollah hundre prosent, uforbeholdent, og helt uten betingelser. Derfor har IS-erne også helt rett i sin kritikk av den norske regjeringa som prøver å stille seg i det de kaller den ”skammelige midten”, og de viser på glimrende måte at konsekvensen av et slikt standpunkt nødvendigvis må bli støtte til Israel.

Problemet med IS-ernes støtte til Hizbollah er slett ikke at den er uforbeholden, eller betingelsesløs. Problemet er at den også er helt ukritisk, hvilket betyr noe ganske annet.

Den måten revolusjonære bør argumentere på i denne situasjonen, er etter min mening å garantere sin hele fulle støtte uten betingelser, samtidig som vi også sier høyt og tydelig at vår betingelsesløse støtte eksisterer til tross for meget dype og alvorlige politiske uenigheter med Hizbollah.

Dette er slett ingen motsetning, og det er mye ærligere enn å prøve å gjemme bort uenighetene slik Andreas og Helge nå har fått med seg Torstein Dahle på å gjøre. Dessuten vil det uten videre bli forstått og respektert av et bredt publikum, og framfor alt har det ingenting å gjøre med noe som helst slags mellomstandpunkt eller ”skammelig midten”. Det betyr å velge side hundre prosent, men det betyr å gjøre det uten å drukne i misforstått opportunisme. Ikke bare ville det ha vært riktig politisk, men i tillegg ville mange flere ha vært enige, og IS ville ha tjent på det.

Med sin ukritiske støtte har de nå tvert imot dømt seg selv til å komme på defensiven i hver eneste debatt med folk som kjenner til Hizbollah, og kan fortelle hva de står for politisk. Tragisk etter min mening, for IS er en av de få grupperingene som tross alt skjønner at man må velge side.

Forøvrig blir det en pause på bloggen her i noen dager nå. Først skal jeg til Drammen og ta meg en selvmordsaksjon på kontoret hos Namsmannen, også skal jeg på hytta til faren min og snekre garasje. Lykke til med meg. Garasjen blir nok ferdig før våpenhvileavtalen i Midtøsten er jeg redd. (Selv om Sinioras endringer skulle bli med i en FN-resolusjon, så er det en vits og en latterlighet at den libanesiske hæren skal avvæpne Hizbollah. De har sannsynligvis aldri vært mer populære enn nå. Og akkurat det tror jeg plager amerikanerne!)

Isaksen, imamer og fengselsprester

Torbjørn Røe Isaksen har behov for å minne om at han eksisterer etter sommerferien, så da gjelder det å koke sammen noe som trekker mediene. Før i tida het det jippo, nå heter det snakkis. Helst bør det være noe som har med muslimer å gjøre, gjerne kombinert med litt kriminal- og sosialpolitikk, så man er sikret sendetid i Dagsnytt 18.

Hva greide Unge Høyre-lederen å finne på denne gangen? Jo: Imamer skal få rekruttere i norske fengsler på lik linje med fengselsprestene.

Jeg har ikke sittet lenge i fengsel, men sannelig greide jeg å få med meg presten på den korte tida. Og noe så provoserende har jeg aldri sett i løpet av hele mitt liv. Han var faan meg så frekk den fyren, og så sleip som en ål i ei bøtte med snørr. De stakkars gutta som satt der hadde jo bokstavelig talt ikke noe valg annet enn å gå og se på det der elendige lysbildeshowet fra den idiotiske misjonsreisa hans.

Hvis det er én ting som er like uforskammet som andakten på radioen og den kristne formålsparagrafen i skolen til sammen, så er det ordningen med at staten skal betale lønn til den slags pakk for at de skal kaste seg over de aller svakeste i samfunnet og stappe dem fulle av overtro og stupiditeter.

Jeg er enig i at det bør være likestilling mellom religioner: Få de perverse psykoene vekk fra radioen, TVen, skolen, fengsler, barnehager og alle andre steder hvor det finnes intelligente og siviliserte mennesker. Så kan de forkynne så mye undertrykking og toskeskap de bare orker for hverandre. Det gjelder både prester og imamer. Og Torbjørn Røe Isaksen, egentlig.

Libanon, del 3: De røde svarer Gule, til glede for de blå

Heldigvis er det ting som tyder på at blodbadet i Libanon nærmer seg en slags avslutning. USA går nå åpent ut og sier at de ikke er interessert i å føre konflikten videre og konfrontere Hizbollahs støttespillere Syria og Iran i denne omgangen. I går uttalte Rice at det er et spørsmål om "dager, ikke uker" før man har en våpenhvile. Så gjenstår det å se hvor mye tid de bruker.

Det som imidlertid er sikkert er at Bush-administrasjonen forbereder seg på å ta oppgjøret med Iran på et seinere tidspunkt. Men derfor har også Libanonkrigen vært en generalprøve for den vestlige venstresida.

At iranske eksilgrupper og palestinske miljøer står steilt mot hverandre i synet på Hizbollah, er ikke noen overraskelse. I den norske offentligheten har de nå fått seg hvert sitt talerør; Midtøsten-eksperten Lars Gule på den ene siden og min gamle organisasjon Internasjonale Sosialister på den andre.

Gule uttalte til NRK i går at Hizbollah er en bevegelse med "antisemittiske og fascistiske trekk", som alle sosialister bør være "svært kritiske til". Andreas Ytterstad fra IS svarer refleksmessig at Hizbollah tvert imot er "en av de mer progressive bevegelsene i Midtøsten" som alle sosialister bør støtte.

Det er ingen tvil om at Lars Gule mislykkes fullstendig i å se proporsjonene i Midtøsten-konflikten, og det sier seg selv at han må få svar når han angriper venstresida for å ta stilling i en krig hvor man helt åpenbart må ta stilling. Men den typen grove forenklinger som Andreas presenterer virker dessverre mot sin hensikt, og hører etter min mening ingen steds hjemme i en marxistisk analyse. Ikke minst: Hvis (eller når) det smeller i Iran, blir en slik tilnærming helt katastrofal.

Det som har vært basis for antikrigsarbeidet for revolusjonære sosialister gjennom alle tider er den unike forståelsen av imperialisme som har gitt oss muligheten til å se nyansene i konflikter, og overvinne denne typen min fiendes fiende er min venn-teorier. Derfor har vi helt uten forbehold kunnet velge side i Irak, Palestina, Afghanistan osv. Og når høyresida har kommet med sine vanlige beskyldninger om at vi støtter Saddam Hussein eller Taliban, så har vi aldri hatt behov for å hevde at de er "mer progressive" på noen som helst måte for å vise at arbeidere og undertrykte i hele verden vil tjene på at de største imperialistmaktene taper konfrontasjonene. (I motsetning til maoister og stalinister som som gikk rett i fella under Vietnamkrigen, og som kommer til å gjøre det på nytt når Castro dør.)

I dagens Midtøsten er det lett å argumentere med at Hamas og Hizbollah driver sosialt arbeid, at sharialovene ikke var noen hovedsak i valgprogrammet som Hamas vant på osv. Det som gir oppslutning for disse gruppene er ikke først og fremst religion, men motstand mot den israelske okkupasjonen. Greit nok. Men ikke desto mindre er det like fullt et faktum at de religiøse bevegelsene har vokst fram ene og alene fordi venstresida ligger med brukket rygg i Midtøsten, samtidig som Fatahbevegelsen skandaliserte seg selv gjennom Osloprosessen hele 1990-tallet. Og dernest er det bare idiotisk å forsøke å bortforklare det alle mennesker veit, nemlig at de står for en politikk som er totalt i strid med venstresidas holdninger, ikke bare i sin alminnelighet, men også helt konkret i forbindelse med Palestinaspørsmålet.

Når det blåser opp til krig mot Iran mener jeg derfor at det er av aller største viktighet at vestlige sosialister er i stand til å vise at motstanden mot krig og motstanden mot prestestyret er to sider av samme sak. Slik de israelske bombene ganske sikkert har ført til økt oppslutning for Hizbollah i sommer, vil amerikanske aksjoner i Iran sette enhver motstand mot president Ahmadinejads regime mange år tilbake.

Andreas Ytterstads påstand at venstresida skal støtte Hizbollah ukritisk fordi de er "faktisk en av de mer progressive bevegelsene" bidrar ikke til en slik forståelse. Tvert imot er det en helt unødvendig gavepakke til dem som ønsker å bevise at vestlige sosialister spiller rollen som nyttige idioter for Teheran.

Rentefrykt i bakvendtland

- Gjettekonkorranse?
- Okei!
- På fredag kom tallene som viste at den økonomiske veksten i USA i annet kvartal var mye svakere enn forventet. Hvordan tror du New York-børsen reagerte?
- Den falt, så klart.
- Nix! Den steg. Alle indeksene gikk opp. Jo dårligere veksttall, desto bedre for børsen.
- Jøsses, hvorfor det da?
- Det dempet rentefrykten. Nå har den amerikanske sentralbanken satt opp renta 17 ganger på to år vet du. Og mange har vært redde for at den skal opp enda en gang på rentemøtet neste tirsdag.
- Å ja.
- Og det ville jo ikke ha vært bra for børsen. Men da de svake veksttallene kom, så fikk det mange til å tro at sentralbanksjefen ikke vil øke renta likevel, så da steg kursene.
- Hvorfor ville han helst ha satt opp renta da?
- Fordi de har fått littegrann prisstigning. Junitallene viste 3,5 prosent inflasjon på årsbasis. Det høres ikke så voldsomt ut, men det er faktisk den høyeste prisveksten i USA på elleve år.
- Å ja. Så de vil gjerne øke renta for å bremse etterspørselen og prisstigningen, men samtidig vil de ikke øke renta fordi det rammer børsen og reduserer veksten?
- Jepps.
- Å dæven så deilig da. Men hva tror du kommer til å skje da?
- Jeg vet ikke. Og jeg er veldig glad for at jeg slipper å leve av å vedde penger på sånt. Akkurat nå ser det faktisk ut som markedet detter litt igjen, fordi folk har begynt å tro at renta skal opp likevel. Og i så fall er det ikke rart at børsen reagerer negativt, for den prisstigningen de viser til er fanken ikke stort å snakke om.
- Men hvis det er den høyeste på elleve år så må det jo være noe?
- Tre og en halv prosent? Nesj. Dessuten er det først og fremst energiprisene som stiger. Og de blir påvirka av helt andre ting enn rentepolitikken.
- Nå ja. Men man måler jo også denne såkalte "underliggende inflasjonen", hvor de blant annet holder energiprisene utenfor?
- Jada. Og der er det også en liten oppgang. Men det som vokser der er særlig husleiene, som utgjør en stor andel av den amerikanske konsumprisindeksen. Og hvorfor tror du husleiene øker?
- Nei, jeg vet ikke?
- Fordi økte renter har gjort det mer attraktivt å leie enn å eie. Men da er ikke løsningen å øke rentene enda mer.
- Nei det er jo klart.
- Og dette vet markedet. Det er derfor det oppfører seg litt merkelig for tida.