Hva slags støtte?

I dag kom Andreas Ytterstads og Torstein Dahles varslede dobbeltside om Hizbollah (Klassekampen s. 14 og 15, ligger ikke på nettet). Helge Ryggvik er den tredje av forfatterne.

Nederst i den siste av åtte spalter står én enkelt setning: ”Hizbollah kjemper for et annet slags samfunn enn vi gjør”. Bortsett fra dette argumenterer artikkelen ikke uventet for hundre prosent uforbeholden støtte til den islamistiske geriljagruppa som er i krig med Israel.

Helt riktig, etter min oppfatning. Venstresida bør støtte Hizbollah hundre prosent, uforbeholdent, og helt uten betingelser. Derfor har IS-erne også helt rett i sin kritikk av den norske regjeringa som prøver å stille seg i det de kaller den ”skammelige midten”, og de viser på glimrende måte at konsekvensen av et slikt standpunkt nødvendigvis må bli støtte til Israel.

Problemet med IS-ernes støtte til Hizbollah er slett ikke at den er uforbeholden, eller betingelsesløs. Problemet er at den også er helt ukritisk, hvilket betyr noe ganske annet.

Den måten revolusjonære bør argumentere på i denne situasjonen, er etter min mening å garantere sin hele fulle støtte uten betingelser, samtidig som vi også sier høyt og tydelig at vår betingelsesløse støtte eksisterer til tross for meget dype og alvorlige politiske uenigheter med Hizbollah.

Dette er slett ingen motsetning, og det er mye ærligere enn å prøve å gjemme bort uenighetene slik Andreas og Helge nå har fått med seg Torstein Dahle på å gjøre. Dessuten vil det uten videre bli forstått og respektert av et bredt publikum, og framfor alt har det ingenting å gjøre med noe som helst slags mellomstandpunkt eller ”skammelig midten”. Det betyr å velge side hundre prosent, men det betyr å gjøre det uten å drukne i misforstått opportunisme. Ikke bare ville det ha vært riktig politisk, men i tillegg ville mange flere ha vært enige, og IS ville ha tjent på det.

Med sin ukritiske støtte har de nå tvert imot dømt seg selv til å komme på defensiven i hver eneste debatt med folk som kjenner til Hizbollah, og kan fortelle hva de står for politisk. Tragisk etter min mening, for IS er en av de få grupperingene som tross alt skjønner at man må velge side.

Forøvrig blir det en pause på bloggen her i noen dager nå. Først skal jeg til Drammen og ta meg en selvmordsaksjon på kontoret hos Namsmannen, også skal jeg på hytta til faren min og snekre garasje. Lykke til med meg. Garasjen blir nok ferdig før våpenhvileavtalen i Midtøsten er jeg redd. (Selv om Sinioras endringer skulle bli med i en FN-resolusjon, så er det en vits og en latterlighet at den libanesiske hæren skal avvæpne Hizbollah. De har sannsynligvis aldri vært mer populære enn nå. Og akkurat det tror jeg plager amerikanerne!)