Mest om politikk, litt om økonomi, ellers tøys og tull og rock'n'roll.

Uten en rød tråd

Det finnes to typer revolusjonære: De som blir milde og snille med
årene, og de som blir det motsatte.
Ingenting tyder på at denne bloggeren tilhører den første typen.

Å blæædiblææ og blabbla bla, på den ene siden og på den andre siden, og svaret ligger nok midt i mellom.. Nei fy for noe sludder og babbel. La de herskende klasser skjelve, og det straks! Til helvete med moderasjon!

torsdag, august 03, 2006

Libanon, del 3: De røde svarer Gule, til glede for de blå

Heldigvis er det ting som tyder på at blodbadet i Libanon nærmer seg en slags avslutning. USA går nå åpent ut og sier at de ikke er interessert i å føre konflikten videre og konfrontere Hizbollahs støttespillere Syria og Iran i denne omgangen. I går uttalte Rice at det er et spørsmål om "dager, ikke uker" før man har en våpenhvile. Så gjenstår det å se hvor mye tid de bruker.

Det som imidlertid er sikkert er at Bush-administrasjonen forbereder seg på å ta oppgjøret med Iran på et seinere tidspunkt. Men derfor har også Libanonkrigen vært en generalprøve for den vestlige venstresida.

At iranske eksilgrupper og palestinske miljøer står steilt mot hverandre i synet på Hizbollah, er ikke noen overraskelse. I den norske offentligheten har de nå fått seg hvert sitt talerør; Midtøsten-eksperten Lars Gule på den ene siden og min gamle organisasjon Internasjonale Sosialister på den andre.

Gule uttalte til NRK i går at Hizbollah er en bevegelse med "antisemittiske og fascistiske trekk", som alle sosialister bør være "svært kritiske til". Andreas Ytterstad fra IS svarer refleksmessig at Hizbollah tvert imot er "en av de mer progressive bevegelsene i Midtøsten" som alle sosialister bør støtte.

Det er ingen tvil om at Lars Gule mislykkes fullstendig i å se proporsjonene i Midtøsten-konflikten, og det sier seg selv at han må få svar når han angriper venstresida for å ta stilling i en krig hvor man helt åpenbart må ta stilling. Men den typen grove forenklinger som Andreas presenterer virker dessverre mot sin hensikt, og hører etter min mening ingen steds hjemme i en marxistisk analyse. Ikke minst: Hvis (eller når) det smeller i Iran, blir en slik tilnærming helt katastrofal.

Det som har vært basis for antikrigsarbeidet for revolusjonære sosialister gjennom alle tider er den unike forståelsen av imperialisme som har gitt oss muligheten til å se nyansene i konflikter, og overvinne denne typen min fiendes fiende er min venn-teorier. Derfor har vi helt uten forbehold kunnet velge side i Irak, Palestina, Afghanistan osv. Og når høyresida har kommet med sine vanlige beskyldninger om at vi støtter Saddam Hussein eller Taliban, så har vi aldri hatt behov for å hevde at de er "mer progressive" på noen som helst måte for å vise at arbeidere og undertrykte i hele verden vil tjene på at de største imperialistmaktene taper konfrontasjonene. (I motsetning til maoister og stalinister som som gikk rett i fella under Vietnamkrigen, og som kommer til å gjøre det på nytt når Castro dør.)

I dagens Midtøsten er det lett å argumentere med at Hamas og Hizbollah driver sosialt arbeid, at sharialovene ikke var noen hovedsak i valgprogrammet som Hamas vant på osv. Det som gir oppslutning for disse gruppene er ikke først og fremst religion, men motstand mot den israelske okkupasjonen. Greit nok. Men ikke desto mindre er det like fullt et faktum at de religiøse bevegelsene har vokst fram ene og alene fordi venstresida ligger med brukket rygg i Midtøsten, samtidig som Fatahbevegelsen skandaliserte seg selv gjennom Osloprosessen hele 1990-tallet. Og dernest er det bare idiotisk å forsøke å bortforklare det alle mennesker veit, nemlig at de står for en politikk som er totalt i strid med venstresidas holdninger, ikke bare i sin alminnelighet, men også helt konkret i forbindelse med Palestinaspørsmålet.

Når det blåser opp til krig mot Iran mener jeg derfor at det er av aller største viktighet at vestlige sosialister er i stand til å vise at motstanden mot krig og motstanden mot prestestyret er to sider av samme sak. Slik de israelske bombene ganske sikkert har ført til økt oppslutning for Hizbollah i sommer, vil amerikanske aksjoner i Iran sette enhver motstand mot president Ahmadinejads regime mange år tilbake.

Andreas Ytterstads påstand at venstresida skal støtte Hizbollah ukritisk fordi de er "faktisk en av de mer progressive bevegelsene" bidrar ikke til en slik forståelse. Tvert imot er det en helt unødvendig gavepakke til dem som ønsker å bevise at vestlige sosialister spiller rollen som nyttige idioter for Teheran.

1 kommentarer:

07 august, 2006 01:38, skrev Anonymous Anonym:

Hoisann, har diskutert Libanon mer eller mindre hele helga nå jeg. (Ikke noen bombe kanskje, hehe)

Det viser seg at Andreas mener seg feilsitert i Klassekampen og vurderer å kreve dementi, blant annet for det som står om Robert Fisk, som han aldri har sagt.

Til uka kommer han og Torstein Dahle med en større artikkel om spørsmålet. Så får vi se.

Som sagt, jeg er enig i at hovedsaken er å velge side i konflikten, ikke å løpe høyresidas ærend ved å fokusere på de problematiske sidene ved islamistene for enhver pris.

Men jeg gleder meg til å se den såkalte ubetinget men kritisk støtte, ikke bare ubetinget, og aldeles ukritisk, som vi har sett fra IS til nå. Torstein Dahle har heldigvis hatt vett nok til å understreke dette helt fra starten. Og behovet for kritikk blir ikke akkurat mindre etter Hizbollah-tilhengernes opptreden på demoen på lørdag. Enkelte av slagordene egner seg simpelthen ikke til gjentakelse, om jeg så må si det.

 

Legg inn en kommentar

<< Tilbake