Mest om politikk, litt om økonomi, ellers tøys og tull og rock'n'roll.

Uten en rød tråd

Det finnes to typer revolusjonære: De som blir milde og snille med
årene, og de som blir det motsatte.
Ingenting tyder på at denne bloggeren tilhører den første typen.

Å blæædiblææ og blabbla bla, på den ene siden og på den andre siden, og svaret ligger nok midt i mellom.. Nei fy for noe sludder og babbel. La de herskende klasser skjelve, og det straks! Til helvete med moderasjon!

lørdag, oktober 28, 2006

Hjerterom

Åh, for en deilig følelse! Endelig er gutten på plass i bartebyen. Og her skal det feires! Noe så til de avsindige grader! Ho ho! Fikk jeg sove på nattbussen? Neida. Gikk paraplyen til helvete etter mindre enn fem minutter i trønderværet? Jada. Er klokka sju om morran? Jada. Må jeg holde meg våken til polet åpner? Å you bet.

Men hva gjør man på en nattbuss når man ikke får sove? Jo, man sitter og titter ut av vinduet og tenker sine egne tanker. Jeg har kjørt sånn og fram og tilbake og sett på denne skauen nokså mange ganger nå, ettersom jeg aldri greier å bestemme meg for hvilken by jeg vil bo i, og det er én favorittanke som alltid kommer tilbake: Per Sandberg som løper naken i løpestreng mellom Oslo og Trondheim mens han teller hvor mange mennesker det er plass til her i dette folketomme landet.

Selv de mest radikale på venstresida har ofte sett på kravet om fri innvandring som et såkalt "grenseoverskridende krav", dvs et krav som egentlig ikke kan gjennomføres her og nå, i ett land aleine, men som peker framover mot den verdensomspennende sosialismen hvor alle kan bo hvor de vil. Men samtidig er det i bunn og grunn ikke noe annet krav som kan stilles, for med en gang man velger å sette et tak, så vil folk alltid spørre "hva med innvandrer nummer en-million-og-én" osv.

Altså bør man stille spørsmålet; hvorfor i all verden kan ikke grensene åpnes på vidt gap i morgen den dag? Og jo mer jeg har diskutert det, desto mer overbevist er jeg om at det bare finnes ett eneste argument jeg er villig til å betrakte som relevant: Spørsmålet om plass.

Det er helt opplagt at det ville komme veldig mange. Kanskje ikke så mange av de aller fattigste i verden riktignok, med mindre vi drar og henter dem i fysisk forstand, men det ville uansett være snakk om millioner på millioner av folk. Ja? Og så da? Gurimalla så glimrende!

Hva vil skje med det norske trygdesystemet, sier folk. Jo, det ville bli mange flere til å finansiere det, svarer vi selvfølgelig da. Det er rett og slett en absurditet uten sidestykke at så mange skal forestille seg at alle nye innvandrere må leve av trygd. En slik oppfatning er fullstendig i strid med all kjent økonomisk teori, og med meget store deler av verdenshistorien, som tvert imot viser at gigantiske nasjoner som USA og Australia er bygd opp nettopp av innvandring.

Det rare med slike diskusjoner er at man ofte blir nødt til å forklare voksne folk de mest åpenbare banaliteter som unger i barnehagealderen forstår av seg selv: Hvis flere skal ha hus og leiligheter, så trenger vi flere snekkere, tømrere, malere og elektrikere. Hvis flere skal ha brød, så trenger vi flere bakere, osv.

Norge har i dag den nest laveste befolkningstettheten i Europa, med 12 eller 13 mennesker per kvadratkilometer. Sverige har nesten det dobbelte og Danmark nesten det tidobbelte. Gjennomsnittet i EU er 116 per kvadratkilometer. Nederland har 212.

Okei, så får man tilstå at det er noe med geografien. Det er kanskje ikke så fryktelig fristende å bosette seg langt oppå Dovrefjell. Neivel, og isåfall så gjør vel ikke folk det da, simpelthen? Men til gjengjeld har Norge altså denne høye levestandarden, og hvis vi nå skulle åpne grensene og det viser seg likevel at Dombås blir en millionby, hva så? Ja men herregud så deilig da!

Levestandarden vil da slett ikke bli redusert av den grunn! Etter min mening vil den mest sannsynlig øke, på grunn av stordriftsfordeler som kan gi mer variasjon i butikkene, større aviser, flere TV-kanaler osv. Det er mennesker som produserer alt det som gir høy levestandard.

Som sagt; det hele er til sjuende og sist et spørsmål om plass, og ingenting annet. Og til og med dét er jo faktisk ikke verre enn at man eventuelt får lukke grensene igjen da, i påvente av verdensomspennende sosialisme, hvis man mener at det blir for fullt på et tidspunkt. Ikke akkurat en nærliggende problemstilling for en som sitter og stirrer ut i Østerdalen i timevis.

Det avgjørende er hvorvidt man ser på mennesker som et problem eller en ressurs. Og det er et politisk spørsmål.

0 kommentarer:

Legg inn en kommentar

Lenker til denne:

Opprett en link

<< Tilbake