Mest om politikk, litt om økonomi, ellers tøys og tull og rock'n'roll.

Uten en rød tråd

Det finnes to typer revolusjonære: De som blir milde og snille med
årene, og de som blir det motsatte.
Ingenting tyder på at denne bloggeren tilhører den første typen.

Å blæædiblææ og blabbla bla, på den ene siden og på den andre siden, og svaret ligger nok midt i mellom.. Nei fy for noe sludder og babbel. La de herskende klasser skjelve, og det straks! Til helvete med moderasjon!

onsdag, juni 28, 2006

Grøss



I dag våkner jeg og hører at invasjonen av Gaza er i gang, for å befri dette gisselet. Gruppene som holder ham har sagt at han slippes mot at Israel løslater kvinner og barn i Israelske fengsler. Da synes jeg Olmert bare skal gjøre det med én gang. Og hvis han ikke gjør det, så mener jeg at de pårørende for denne stakkars 19-åringen burde plassere hele skylda der den hører hjemme, på den israelske terrorstaten. Barn i fengsel, har du hørt sånt.

Det er da dessuten aldeles påtrengende å registrere at dette skjer dagen etter at Hamas har valgt å anerkjenne Israel (i prinsippet da), og gå inn for tostatsløsning. De er vel glade i Washington og Brüssel nå da, for at de har lykkes med den skammelige utpressingspolitikken. Hamas ville visst ha tapt denne folkeavstemninga så det synger skjønner jeg. Støre har vel allerede ringt til sin kjære Condi med gratulasjoner.

"This is what democracy looks like", het det en gang: Stem på Hamas, så får du kompromisspolitikken til Fatah uansett. Og dette totalt urealistiske fredsforslaget gikk jo rett i søplekassa i Jerusalem. Det hadde én eneste funksjon det; å presse Hamas til å anerkjenne Israel, og å få valgtaperen Fatah inn i den palestinske regjeringa.

Det er iallfall stadig flere kommentatorer nå som forstår at Israel overhodet ikke ønsker fred, slik en del av oss har sagt hele tida.

Redd for at det kan bli en blodig opplevelse å høre nyheter utover dagen.

PS: En av mine favorittkommentatorer, Grete Gaulin, har en god oppsummering i Ny Tid denne uka, side 24.

3 kommentarer:

28 juni, 2006 10:40, skrev Anonymous Anonym:

Hørte du nyeste utspillet til FrP? De vil faen meg samarbeide militært med Israel.

Glimrende timing da. Akkurat idet Israel setter igang en ny massakre kommer en eller annen lurvete FrP'er og vil LÆRE av dem. Stønn.

- Israel har omfattende militærfaglig kunnskap, og Norge bør tilegne seg det beste av den, sier FrP typen.

Jeps. Det er på tide at også de norske soldatene lærer hvordan man henretter små barn.

 
29 juni, 2006 15:05, skrev Anonymous Anonym:

Vår nasjonale feighet er "storslått". Vi er og forblir Peer Gynts land, mestre i å fortelle andre hvordan de skal gjøre det, uvillige til på egen jord å ta ansvar. Vi (regjeringen) krøp for de islamistiske fascistene som brente våre ambassader, vi vegrer oss mot å innta folkemord i vårt eget lovverk, vi pålegger andre å gjøre det gjennom ukritisk hyllest av den internasjonale domstolen. I dobbelmoral og feighet overgås vi bare av svenskene, ja, vi husker nasjonen som lot Hitler få sende sine soldater gjennom landet, nasjonen som sendte balterne (ikke-sovjetiske statsborgere) tilbake til Stalin, som lot Wallenberg i stikken av redsel for å tråkke Stalin og Wysjinsky på tærne - og som lot stenge en fri kritisk meningytring mot muslimer av redsel for religionfascistenes mulige reaksjon. Vi ble "reddet" av 9. april, da ble vi tvunget til å ta stilling mot det totalitære. Og det totalitære og folkemord går hånd i hånd.

 
29 juni, 2006 20:50, skrev Blogger Divine Bitch:

Hihi, "Andreas Baader" du liksom. Slike språkbilder, deilige digresjoner og absurde sammenligninger kan bare komme fra én person; velkommen skal du være.

Regner med at det er den nye domstolen ICC du sikter til, som USA nekter å anerkjenne fordi de vet at de risikerer å bli dømt for sine krigsforbrytelser selv. Forøvrig er jeg enig i at det er pinlig at denne Rwanda-rettssaken ikke kunne føres i Norge på grunn av manglende paragrafer. Alle som har sett "Hotell Rwanda" vet dessuten at FN selv burde stått på tiltalebenken for å ha latt tutsiene i stikken i 1994.

 

Legg inn en kommentar

<< Tilbake