Om Orkla Media, demokrati og en ny hatt

Okei, jeg kan bryte sammen og tilstå at det ikke er noen her i huset som leser den såkalte Østkantavisa som kommer i postkassa vår hver torsdag. Den er gratis og utgis av Orkla Media, som nå er solgt til britiske Mecom. Hvis jeg skal være helt ærlig så er det vel første gang jeg har åpnet den i dag.

Riktignok fant jeg ikke den nyeste i farten, så jeg titta litt på utgaven fra 15. juni. Kanskje det ikke gjør så mye.

Her er et intervju med byantikvaren som skal pusse opp Urinparken, her er en reportasje om en fyr som jobber i en butikk i Tøyengata, og det er en artikkel om at barnehagene har fått utvidet åpningstid. I tillegg ser det ut som de holder gående en føljetong om beboerne i Gladengveien 2 på Ensjø som mister lekearealer fordi det bygges nye drabantbyblokker. Sportssidene forteller at 250 unger deltok da Vålerenga Mot Rasisme arrangerte Fargerik Fotball. Og nederst på side 16 er det en liten reportasje om en gutt på fire år som var "stum av beundring over en ballongkunstners hattekreasjoner" under bilfritt område sist lørdag på Grünerløkka. "Solstråle: Milen Gebre-Yohannes (4 år) smiler om kapp med sola i sin nye hatt" lyder billedteksten.

Orkla Medias nettsider framstår som noe av en kontrast. Her kan jeg lese at selskapet omsatte for 8,6 milliarder i fjor. Det er Nordens femte største medieselskap og har aktiviteter i Norge, Sverige, Danmark, Finland, Tyskland, Polen, Litauen og Ukraina.

Den lekreste biten er Berlingske-gruppen, som er største aktør i det danske avismarkedet, med en markedsandel på 31 prosent på hverdager og 42 prosent på søndager. I det polske avismarkedet er Orkla ledende med en andel på 19 prosent. Selskapet eier dessuten halvparten av Hjemmet Mortensen, og er størst i det norske ukebladmarkedet, og fjerde størst i det svenske.

Nå er det ikke Orkla Medias plan å leve av pressestøtte. Tankegangen bak gratisavisene i Oslo-bydelene har naturligvis vært at det skal eksistere ett eller annet antall annonsører som ønsker å henvende seg til nettopp de kundegruppene som liker å lese om fireåringen som smiler på Grünerløkka, og at disse annonsørene skal sørge for at forretningen går rundt. Om Østkantavisa går bedre eller dårligere enn Fjordingen, Lierposten, Varden, Sunnmøringen, Moss Avis eller hva de nå heter, vet ikke jeg.

Men hva slags summer er det i det hele tatt mulig å få ut av noe slikt? Sammenlignet med å bruke de samme ressursene på å trekke annonsører til den danske giganten Berlingskes nettsider? Eller kjøpe seg inn i nye storbyaviser? Eller å satse i andre medier og TV-markedet, slik Schibsted har gjort? Svaret er at verken Øst- eller Vestkantavisa, Svelviksposten eller Lierposten, eller Varden og Fjarden og Fanken og Fjordingen betyr noe som helst for framtidsutsiktene til dette foretaket. Slike publikasjoner er åpenbart helt uten interesse for den såkalte herr Executive Chairman David Montgomery og hans Mecom Group; "specialist investor in media companies in the UK and mainland Europe", som fikk undertegne kontrakten i går.

Men da er det at denne stakkars hjernecella mi begynner å spekulere på egen hånd. Hva nå hvis vi tenker bort hele herr Executive Chairman Montgomery? Hva nå hvis det slett ikke var han som skulle bestemme om det gikk an å tjene penger på å informere oss om det som skjer i Gladengveien på Ensjø?

Hva hvis vi hadde tatt oss en god gammeldags avstemning? Hva hvis vi som bor i Oslo øst hadde fått en stemmeseddel sammen med gratisavisa neste torsdag, så kunne vi avgjøre om vi syntes den hadde livets rett?

Riktignok er det et faktum at avisa praktisk talt aldri blir åpnet her i huset, men sannelig skal jeg forsikre at vi hadde stemt ja så det synger alle tre. Om det så bare er på gamlehjemmet de har glede av å lese om lille Yohannes som smiler om kapp med sola i sin nye hatt – ja så mener jeg at de skal ha den gleden, helt uavhengig av pengesekken til herr Executive Chairman.