Afghanerne

Jeg liker ikke malurt. Og jeg liker i hvert fall ikke å være den som heller malurt i suppekoppen til afghanerne som har avblåst sultestreiken.

Herregud, de er jo så glade! Jeg tror aldri jeg har fått så mange klemmer og smil og takknemlige håndtrykk noen gang, som i går kveld.

"Gleden er på vår side" svarte jeg, gang på gang på gang, "det viktigste er at mange takker dere", "you have made history", sa jeg, "deres kamp vil snu den norske flyktningepolitikken" osv.

Etter 26 dager i sultestreik er det ikke rart at de er glade. Til og med unge Reza smilte og klemte meg og trykket meg i hånda mange ganger i går kveld. Han er en av dem jeg virkelig var mest bekymret for. Reza hadde holdt på siden starten, og da vi prøvde å intervjue ham til nyhetsbrevet på mandag, måtte han avbryte intervjuet fordi han ikke klarte mer. Gutten så ut som han kunne knekke som en fyrstikk hvert øyeblikk.

Og for en forandring da vi så dem på demoen i dag! Fra den ene dagen til den andre var til og med de sykeste av dem forvandlet fra noe som lignet levende lik til unge friske flotte gutter, som smilte fra øre til øre, og fortsatte med å dele ut klemmer og overdrevne takksigelser til oss norske som har hjulpet dem.

I likhet med mange av de som tydeligvis blogger her, har jeg gjort så godt jeg kunne. Jeg var hos dem med støtteerklæring i starten, jeg lenket meg fast til dem da politiet kom, jeg satt nattevakt hos dem og snakka fyllebøttene ut i Kirkegata, jeg leste aftenposten på engelsk for de som ikke fikk sove, jeg ga dem farris og vann, jeg demonstrerte flere ganger, jeg var med på å skrive nyhetsbrev, jeg bandt opp presenningene sammen med dem da de ikke hadde telt – og jeg jublet sammen med dem da aksjonen ble avblåst.

"Gleden er på min side" sa jeg. Å ja visst, så til de grader. Men det er også noe annet på min side; tvil og frykt for hva som vil skje.

Det resultatet de har oppnådd er kanskje det beste som var mulig. Selv om de hadde fortsatt til de fikk et dødsfall så hadde antakelig ikke pølse-Hansen gitt seg. Kan hende ville krigen innad i SV føre til ultimatum og regjeringskrise, jeg vet ikke, men Arbeiderpartiet vet uansett at de kan fortsette alene eller sammen med Haga. De ville sannsynligvis ikke ha gitt seg, selv om de hadde måttet gå over lik.

Spørsmålet nå blir det juridiske; hva som kan gjelde som "nye opplysninger", så sakene kan vurderes på nytt. De aller fleste av afghanerne har ikke nye opplysninger i sakene sine, annet enn at hjemlandet har blitt enda farligere enn det var da de fikk endelig avslag. Man får håpe at advokaten er dyktig, og framfor alt at vi greier å opprettholde presset med andre metoder.

Malurt er ikke godt i suppekoppen. Men jeg har fått afghanske venner for hele livet den siste uka, og hvis rasist-Hansen får det som han vil så skal de sendes til ett av verdens verste krigsområder alle som én. Han vil bare vente til det har roet seg litt her hjemme.

Det må ikke roe seg.